Det kan tenkes at jeg er litt vel optimistisk

Det kan være jeg er litt vel optimistisk.

Jeg har alltid tenkt at alt lar seg gjøre til det motsatte er bevist, noe jeg er veldig glad for. For stort sett, så er det oss selv som setter en stopper for hva som er mulig. Noen ganger så må man kanskje ofre litt, andre ganger kanskje litt for mye. Ofte så handler det nok mye om den grensa, grensa på hvor mye enkelte er villige til å ofre for å oppfylle sine drømmer. Ofte kan vi vel kanskje drømme om noe, som bare blir med drømmen. Akkurat som drømmen min om å kunne spille gitar, den tror jeg blir med drømmen. Fingrene minne passer ikke til gitaren, og de vil i alle fall ikke lystre. Og jeg har prøvd utallige ganger, like positivt innstilt hver gang. Men nei, det ligger ikke for mine fingre.

Fortsett å lese «Det kan tenkes at jeg er litt vel optimistisk»

Hva var det nå jeg egentlig skulle huske på igjen

 

Hva var det nå egentlig jeg skulle huske på igjen?

Er jeg blitt dement, eller i alle fall kanskje i startfasen? Det er noe jeg stadig må spørre meg selv om, fordi jeg glemmer, noen ganger føler jeg at jeg glemmer alt. Men det er ikke helt sant, fordi jeg har aldri glemt ungene mine, og heldigvis for det. Men jeg glemmer mye, og noen ganger ting jeg føler jeg absolutt burde ha husket.

Fortsett å lese «Hva var det nå jeg egentlig skulle huske på igjen»

Noen ting gjør meg så uendelig trist

Noen ting gjør meg så uendelig trist.

Er det noe her i livet som gjør meg trist, og ikke minst skikkelig forbannet, så er det når jeg ser, leser eller hører om barn som ikke har det bra. Barn som blir utsatt for ting barn ikke skal utsettes for, barn som ikke føler den gode tryggheten et barn skal føle. Barn som gråter, gråter fordi de virkelig har grunn til å gråte. Jeg kjenner at hjertet mitt også gråter, og jeg gråter for disse barna.

Fortsett å lese «Noen ting gjør meg så uendelig trist»

Kanskje jeg får bruk for de en gang

Kanskje jeg får bruk for de en gang?

Stort sett så vil jeg si jeg er en ryddig person, sånn jevnt over. Men er det noe jeg virkelig kan rote med så er det med klærne mine, inni klesskapet vel og merke. Så det er ikke sånn at Daniel snubler i de eller går og irriterer seg grønn over alt tøyet jeg slenger rundt meg, det har han sett på som sin oppgave her i huset.

Fortsett å lese «Kanskje jeg får bruk for de en gang»

Kan du ikke være babyen min en liten stund til

Kan du ikke være babyen min en liten stund til?

Da vi fikk det største hjertet vårt var alt nytt, skummelt og spennende. Og jeg husker at jeg følte at babytiden var lang, lenger enn med de to yngste. Jeg husker jeg gledet meg til nye ting hele tiden, jeg gledet meg til smilet, til latteren, krabbingen, til hun kunne sitte og til hun skulle begynne å gå. Jeg gledet meg rett og slett så mye til at det skulle skje noe nytt, ting gikk liksom ikke fort nok. Fortsett å lese «Kan du ikke være babyen min en liten stund til»