og alt det innebærer
Noen ting gjør meg så uendelig trist.
Er det noe her i livet som gjør meg trist, og ikke minst skikkelig forbannet, så er det når jeg ser, leser eller hører om barn som ikke har det bra. Barn som blir utsatt for ting barn ikke skal utsettes for, barn som ikke føler den gode tryggheten et barn skal føle. Barn som gråter, gråter fordi de virkelig har grunn til å gråte. Jeg kjenner at hjertet mitt også gråter, og jeg gråter for disse barna.
Kanskje jeg får bruk for de en gang?
Stort sett så vil jeg si jeg er en ryddig person, sånn jevnt over. Men er det noe jeg virkelig kan rote med så er det med klærne mine, inni klesskapet vel og merke. Så det er ikke sånn at Daniel snubler i de eller går og irriterer seg grønn over alt tøyet jeg slenger rundt meg, det har han sett på som sin oppgave her i huset.
Kan du ikke være babyen min en liten stund til?
Da vi fikk det største hjertet vårt var alt nytt, skummelt og spennende. Og jeg husker at jeg følte at babytiden var lang, lenger enn med de to yngste. Jeg husker jeg gledet meg til nye ting hele tiden, jeg gledet meg til smilet, til latteren, krabbingen, til hun kunne sitte og til hun skulle begynne å gå. Jeg gledet meg rett og slett så mye til at det skulle skje noe nytt, ting gikk liksom ikke fort nok. Fortsett å lese «Kan du ikke være babyen min en liten stund til»
En smekker dundre på over hundre.
Jeg kan vel kanskje si at Daniel ikke har vært i nærheten av å finne formen i sommer, men han har fått en aldeles nydelig form på magen. Litt fyldigere og fine bollekinn og enda litt mer vondt i vilja, vilja til å trene. Men jeg må jo bare si 
det, jeg hadde egentlig ikke trodd noe annet.
Så nå som jeg har skadet meg og sjokoladen hjemsøker meg som aldri før, da lurer jeg på om je
g skal lene meg tilbake i sofaen og la det stå til. Om ikke for alltid, så i alle fall for en liten stund. Det hadde i grunn vært litt deilig. Så kan vi sitte i sofaen begge to, sitte der å tenke på å trene mens vi tar en slurk øl for å klare å svelge unna enorme mengder med herlig potetgull og fantastisk sjokolade. Og det selv på en mandag! Fortsett å lese «En smekker dundre på over hundre»
Hva skal jeg fylle hverdagen min med nå liksom?
Så klarte jeg det, det som ikke skulle skje. Jeg klarte dessverre å skade meg på fotballen, såpass at det blir lenge til neste gang. Etter altfor mange timer på SSA med tidenes svoger fikk jeg beskjeden, beskjeden om at leddbåndet enten var skadet, i verste fall så hadde det røket helt av.
Fortsett å lese «Hva skal jeg fylle hverdagen min med nå liksom»
Curlingforeldre gjør barna sine en stor bjørnetjeneste!
Curlingforeldre, hva er nå egentlig det? Det er det det finnes altfor mange av i dag, og det er langt ifra bra. Faktisk så er det det ganske skremmende, fordi barn lærer seg ikke å vise respekt, verken voksene eller for andre barn. De viser ikke engang respekt for seg selv!
Fortsett å lese «Curlingforeldre gjør barna sine en stor bjørnetjeneste.»
Kjærligheten, den blomstrer den.
Etter tre netter på jobb må jeg si det skal bli godt med en natt fri, en natt i en deilig myk seng, sammen med en deilig myk mann. En deilig myk mann som forhåpentligvis ikke har tenkt å snorke seg igjennom natta. Men den tid den sorg, da får jeg bare finne meg bare en annen myk seng.
Hvor er det vi er på vei hen egentlig?
Jeg sitter stadig og undrer meg over enkelte ting, og noen ganger skjønner jeg ikke bæret. Hva er det som har skjedd med med samfunnet og enkelte av oss mennesker, det virker som om folk stadig streber etter noe nytt og bedre. Selv om dette nye og bedre kanskje ikke finnes. Jeg spør meg selv med gru, hvor er det vi er på vei hen egentlig?
Kan vi ikke bare slå oss til ro med at det er ingenting som er perfekt, i alle fall om man uansett ikke klarer å se det selv. Stadig ser vi de som streber etter det perfekte utseende eller den perfekte kroppen, og uansett hva de gjør eller foretar seg så blir de aldri fornøyde. Kanskje tror de at de vil finne lykken bare de blir fine og perfekte nok, men den lykken er jeg sikker på at de aldri vil finne, fordi den lykken den finnes ikke. Hvis man vil, så vil vi alle finne noe vi skulle ønske vi kunne ha fikset på, uansett hvordan vi ser ut. Og det ene fører ofte til det andre, og resultatet er jo stort sett ikke særlig fint. Fortsett å lese «Hvor er det vi er på vei hen egentlig»
Det er viktig å gjøre ting sammen i blant.
Når man har hus, jobb og tre barn er det liten tid man har til overs. Men da er det viktigere enn noen gang å finne tid til hverandre, og ofte så er det ikke så mye som skal til for å få litt følelsen av å være kjærester. For det er det vi er, vi er kjærester, på godt og vondt. Og selv om kjæresten min er sykt irriterende og rotete til tider, så ville jeg aldri ha byttet han ut med noen andre. Fordi når det kommer til stykket så passer vi så utrolig godt sammen, nesten som hånd i hanske! Og i det siste må jeg si det virkelig har gått opp for meg hvor heldig jeg er, jeg er langt ifra alenemor med tilskuer. Så irriterende og rotete, det kan jeg leve med. Er vel en liten mulighet for at jeg kan være en smule irriterende selv, men bare en smule.
Kanskje på tide å blogge litt igjen.
Tiden flyr avsted, og det er ikke alltid jeg rekker det jeg har lyst til. Men nå er det på tide å skrive litt igjen, for her skjer det jammen mye på kort tid. Eller, det skjer vel i grunn ikke så veldig mye.
