Det var noe jeg skulle huske tror jeg

Det var noe jeg skulle huske tror jeg.

Jeg glemmer mye, noen ganger så føles det som om jeg glemmer alt. Men jeg gjør jo ikke det, men det er den følelsen. Den følelsen av at alt blir glemt, alt det jeg skulle huske. Det fordufter i hjernen, og blir borte som om det aldri engang hadde vært der.

Kan vel ikke være nødvendig å skrive ting ned?

Fortsett å lese «Det var noe jeg skulle huske tror jeg»

Det ble litt for mye ansvar for oss

Det ble litt for mye ansvar for oss.

Vi voksne har som oftest ansvar for mye, og stort sett så går det i grunn ganske greit. Jeg føler i alle fall det selv. Kanskje noen ting blir overlatt til seg selv, men da er det kanskje snakk om litt mer uviktige ting.

Er det noe som forsømmes her i huset så er det blomster og planter. Noen dør før de har kommet i hus, andre overlever noen uker, kanskje bare noen dager. Vi vanner de noen ganger når vi får tid, hvis vi husker det. Men det er ikke sikkert vi gjør det. Eller så husker vi det kanskje begge to, så mulig det blir for mye vann. For vi kommuniserer aldri når det kommer til blomster og planter. Kanskje derfor vi ikke har så veldig mange. Vi har på en måte skjønt at det ikke er vår sterke siden.

Jeg må jo være ærlig å si at jeg er glad for at Daniel er flinkere til å vanne blomsten min, enn den i vinduskarmen, for den ser litt halvdød ut nå.

Nydelige sommerblomster og et enormt ansvar.

Fortsett å lese «Det ble litt for mye ansvar for oss»

Redselen for å bli skadet ble litt for stor

Redselen for å bli skadet ble litt for stor.

Redsel kan ofte komme i veien for enkelte ting her i livet. Og noen ganger, så er det kanskje like greit. For når det er en reell fare for at man faktisk kan komme til skade, da vil jeg faktisk påstå at det innimellom kan være positivt med redsel.

Skjermbilde 2019 02 03 kl. 21.46.08 300x134 - Redselen for å bli skadet ble litt for stor
Fristet ikke så veldig med farlig yoga.

Fortsett å lese «Redselen for å bli skadet ble litt for stor»

Gleder meg til et par rolige shots med «gutta»

Gleder meg til et par rolige shots med «gutta».

Snø og vinter det er fin det altså, og da mener jeg virkelig fint. Men jeg må si at jeg tar meg selv i å drømme om sol og sommer, og ikke minst våren. Den deilige våren som kommer og puster nytt liv oss. Alle oss som kanskje føler at vi er en smule livløse etter en lang og kald vinter. Men før vinteren slipper taket skikkelig  her i Norge, så er jeg klar til noen dager i Spania om ikke så altfor lenge. Må si jeg gleder meg til et par rolig shots med «gutta», det kan ikke bli annet en bra.

IMG 1767 e1549201722727 225x300 - Gleder meg til et par rolige shots med "gutta"O99AYsFlRcaDReHviby8Hw e1549201414204 225x300 - Gleder meg til et par rolige shots med "gutta"

Løpejenteneboys på treningstur med noget attåt.

Fortsett å lese «Gleder meg til et par rolige shots med «gutta»»

Single sokker så langt øyet kan se

Single sokker så langt øyet kan se.

Her i huset skiller sokkene seg ganske raskt, noen ganger så skiller de seg med det samme vi får de i hus. Det hender de finner sammen igjen, men da mest sannsynlig bare midlertidig. For om holder de sammen over lengre tid, så hører det til sjeldenheten. Så her i huset kan man kanskje si at vi er omringet av single sokker som sliter med å holde seg til partneren sin.

Single sokker søker livslangt forhold.

Haugen med single sokker vokser fort, og den er vanskelig å holde styr på. De dukker opp over alt, og noen ganger på de mest utenkelige stedene. Jeg kan finne sokker i fryseren og i kjøleskapet. Fortsett å lese «Single sokker så langt øyet kan se»

Nesten voksen og mørkeredd

Nesten voksen og mørkeredd.

Jeg har alltid vært redd for mørket, helt siden jeg var liten. Jeg vet ikke om det er noen spesiell grunn til at jeg har blitt redd, eller om jeg rett og slett er født sånn. Men redselen den har vært der så lenge jeg kan huske, selv om jeg kanskje innerst inne vet at det ikke er noe å være redd for. Når jeg blir redd i mørket er det ofte for urealistiske ting. Ting som blir hundre prosent realistisk for meg i mørket. Fortsett å lese «Nesten voksen og mørkeredd»

Det var det som måtte til for å få Daniel ut

Det var det som måtte til for å få Daniel ut.

At jeg en periode strevde med å få litt fart på samboeren min som var blitt en smule ølglad er vel ingen hemmelighet? Han som lot hår og skjegg vokse i takt med den svulmende ølmage sin. Han som elsket makspuls, ble litt for komfortabel med å sitte i sofaen med hvilepuls og en kald øl. Han som stadig lovet meg å starte å trene litt igjen, men kanskje ikke med det samme. Kanskje etter jul eller påske eller kanskje neste år. Ikke rart jeg selv tenkte, kanskje aldri.

IMG 3258 225x300 - Det var det som måtte til for å få Daniel ut
Ailo 8 uker

Fortsett å lese «Det var det som måtte til for å få Daniel ut»

Alle kjenner vi vel angsten

Alle kjenner vi vel angsten?

Angsten, den som puster deg i nakken og gjør din hverdag så tung. Den som hvisker deg ord du helst vil slippe å høre, den som bryter deg ned og spiser din tid. Den som finner deg uansett hvor du er, den som ikke gir seg så lett. Den som gjør dine hender så ekle og klamme, den som får ditt hjerte til å hamre. Den som får deg til å gråte, men ikke av glede. Fortsett å lese «Alle kjenner vi vel angsten»

Noen ganger så sitter det ofte i hodet

Noen ganger så sitter det ofte i hodet.

Negativitet er noe av det verste jeg vet, og det smitter ofte over på andre. Noen ganger kan jeg ta meg selv i å være det, og noen ganger til og med uten grunn. Men jeg har lært meg evnen til å snu meg selv, jeg har blitt flinkere til å se det som er positivt.  Og det er viktig at det er der fokuset bør være, selv på en aldri så mørk regnværsdag. Det er ikke alltid så ille, man må bare lære seg å se det. Fortsett å lese «Noen ganger så sitter det ofte i hodet»

Er vel strengt tatt meningen at en bil skal kjøres

Er vel strengt tatt meningen at en bil skal kjøres?

Allerede da jeg var veldig ung var jeg fast bestemt på å få lappen så fort jeg fylte atten, og det gjorde jeg også. Jeg hadde ikke egen bil, men det gjorde jo ikke noe, for gamlingene hadde jo bil, og jeg kan ikke huske de noen gang sa nei til å låne meg den. Ikke engang hvis de trengte den selv, det  ordnet seg bestandig uansett. Var i grunn ikke så verst de to gilde menneskene som ga meg livet, de har i grunn vært ganske så greie opp igjennom.

Fortsett å lese «Er vel strengt tatt meningen at en bil skal kjøres»