Daniel er fortsatt min Valentine, merkelig nok.

Noen forhold er ment til å vare livet ut mens andre ikke. Sånn er det bare. Noen holder seg fast når det stormer som verst mens andre slipper taket fordi de ikke makter mer. Og det har jeg min dypeste respekt og forståelse for.

Jeg tror det er mange ting som spiller inn om man holder ut i et forhold eller ikke. Noen er nok sammen fordi de «alltid» har vært det å ikke våger å løsrive seg, eller orker tanken på å stå alene. For enkelte er det nok en fasade som må opprettholdes, og for andre er det bare «meant to be». Men noen ganger funker det bare ikke i legden, det som kanskje var så fantastisk i starten.

Selv tenker jeg at det er et under at jeg og Daniel fortsatt er sammen, at vi i det hele tatt har holdt ut i den stormen som har vært de siste årene. Den stormen som som bare ble verre og verre, og aldri så ut til å blåse helt over.

Vi sto på hver vår kant som to rasstapper med ulik oppfatning av hver minste lille ting som kom på vår vei. Vi diskuterte nesten uten å skjønne hva vi diskuterte. Det ble som en ond sirkel vi ikke klarte å bryte ut av.

Jeg har bygd mange hus alene, i fantasien. Har tenkt mange mørke tanker jeg ikke visste jeg kunne tenke. Jeg har vært rådvill, drittlei og mange ganger har jeg tenkt at nå holder det. Men noe stoppet meg fra å gi oss opp, mest sannsynlig en blanding av mange ting.

Vet ikke med Daniel, men regner ikke med at livet med meg alltid har vært skrevet i stein for han heller. Kanskje har han tittet innom Finn.no innimellom for å drømme seg bort fra det trollet jeg til tider kan være.

Kjærligheten og humoren.

Jeg tror man kan elske hverandre over alt på jord, uten at det dermed sagt at det er «meant to be». Noen kan jo også leve godt i et forhold uten den største kjærligheten.

Jeg tror sjelden gresset er grønnere på den andre siden, men mange ganger har jeg tenkt at for mange kan det kanskje være grønnere alene.

Selv om det har stormet hos meg og Daniel, så har jeg hatt en kjærlighet til han som virkelig har vært genuin. En kjærlighet jeg føler har vært gjensidig. Humoren vi har delt har vært noe jeg aldri ville vært foruten, for akkurat der er vi som skapt for hverandre.

Heldigvis fantes det en forklaring.

Men heldigvis midt i den verste stormen av fortvilelse og frustrasjon får vi et svar på alt. Et svar vi burde søkt for lenge siden, et svar han egentlig burde fått som barn.

At Daniel fikk diagnosen ADHD kom ikke som noen bombe på noen av oss. Kom vel egentlig ikke som noen bombe på noen andre heller.

Selv kan jeg tillate meg et øyeblikk å ergre meg over at han har strevet så og si hele livet. Men jeg  har virkelig full forståelse for at det gjør han forbanna og frustrert innimellom. Men skjønner jo at det ikke har noe godt for seg. Vi må jo gjøre alt vi kan for å se fremover og ikke dvele for mye over det som har vært.

Det ser litt lysere ut i oppoverbakken.

Bakken går fortsatt oppover og stormene kommer. Det kan være kronglete og seigt. Men bakken er lettere og stormene mildere.  Og best av alt, de blåser fort over.

Daniel er fortsatt min valentine, merkelig nok. Eller det er kanskje ikke så merkelig? For på mange områder er vi kanskje «meant to be».

Jeg er nok ikke helt ferdig med å bygge hus i hodet, for de dagene kommer. Det kan også være gresset kan se grønnere ut alene til tider. Men jeg er vel kanskje ikke alene om det. Selv om mange aldri ville våget og sagt det høyt.

Happy Valentines <3