Jeg har så lyst til å strikke en genser.

Den siste tiden har jeg hatt så lyst på en bestemt genser, en hjemmestrikket en. Jeg ser for meg i hodet hvordan den skal se ut, og tror faktisk jeg skal klare det.

Merkelig nok ble jeg jo ganske god på å strikke da jeg srikket med turboen på. Noe som var helt utenkelig da jeg for hundre år siden strikket stygge sitteunderlag med uplanlagte hull.

Men nå har jeg så lyst på en genser, men vet ikke om jeg våger.

Problemet er at hvis jeg begynner på noe, så vil jeg helst ha det ferdig med en gang.

Hvis jeg begynner å strikke i dag, vil jeg helst at den skulle vært ferdig i går.

Jeg kommer ofte over noen strikkepinner her hjemme som er studd bort, og det er med skrekkblandet fryd jeg vurderer å tre på de noe mykt og deilig garn. Men så kjenner jeg svetteperlene i panne og en økende puls som forteller meg noe jeg allerede vet. Det blir et rotteres fra start til slutt.

Kaffe, kos og strikking.

Det er sikkert gørrkoselig å strikke, for de fleste. Men ikke for meg, det er ikke noe jeg slapper av med en fredagskveld med rødvin i glasset. Eller noe jeg gjør mens jeg koser meg med en kaffe i sola. Det er noe som konstant opptar meg i hodet som jeg bare må bli ferdig med, fort som fy.

Når jeg ser noen som strikker kjenner jeg stresset, klarer ikke å se kosen.

Husker jeg strikket min første favorittgenser på litt over en uke, og den var ikke helt enkel for en uerfaren strikker heller. Men jeg fikk det til, og i tillegg ble den akkurat slik jeg så for meg at den skulle bli. Men jeg nistrikket så dugelig at jeg blir helt svett bare av tanken.

Så var det så mange som likte favorittgenserern min, så jeg fortsatte med strikkingen en god stund etter det. Ble jo som sagt ganske så flink. Men så var bråstopp. Jeg hadde andre ting i livet som var viktigere enn strikking.

Vil strikke en genser litt kjapt.

Men jeg kikker stadig på disse flotte strikkepinnene og dette deilige garnet. Jeg kjenner jo at lysten er der, men det er genseren jeg har lyst på. Ikke strikkejobben som som kommer til å puste meg i nakken til genseren er ferdig.

Men jeg vet hva jeg vil ha, så da må jeg jo kanskje bare belage meg på det blodslitet det er og strikke i vei mens alt annet bare flyter. Men så vet jeg jo at jeg har tre jenter som mest sannsynlig legger inn en bestilling før jeg i det hele tatt er ferdig med min egen.

Ble faktisk litt sliten og svett bare av tanken, så kanskje jeg må fortsette å drømme om genseren jeg aldri i livet må finne på å strikke. Jeg klarer meg jo garantert ganske fint uten.

Ha en fin dag 😉