Daniel elsker skattene jeg ikke liker.

Når Daniel ser skatter er det ofte skrot jeg ser, egentlig har vi ikke plass til noe mer. En hardbarka horder fra der ingen kunne tru at nokon kunne bu, vi har masse plass, det er bare å stu.

Stadig finner nye skatter veien til vår garasje, i mitt ansikt kan du skimte aldri så liten grimase. Skrot så langt øyet kan se, jeg vet ikke om jeg skal grine eller le.

Daniel samler på alt han finner, men han merker sjeldent om noen vakre skatter forsvinner. Hvis jeg får ryddet de bort, kommer det nye ganske så fort.

En ryddig garasje kan jeg bare glemme, en horder fra Nelaug kan man jo aldri temme. Han elsker alle skattene jeg ikke liker, alt fra fine kopper til sjeldne spiker.

Vakre skatter eller bare skrot, en ting er sikkert det blir et evig kaos og skikkelig rot. Plankebiter, sjeldne spikre og kopper med skår, kanskje jeg skal pakke det inn å gi han det til jul i år?

Når jeg kvitter meg med en skatt kommer han tilbake med fem, kanskje noe han så for seg kunne ha passet i vårt hjem. Men noen ganger må jeg jo si nei, kan nok være han blir litt lei.

Jeg vil ikke ha flere skatter nå, men det kan horderen fra Nelaug ikke forstå. Han tenker bare mer, mer og atter mer. Men skrot er virkelig det eneste jeg ser. Stadig snubler jeg i en skatt ute i vår garasje, det er simpelthen ikke lenger noen passasje.

Skattene kommer og skattene går, rart jeg ikke har fått grått hår. Nå skal jeg ut å rydde noen skatter bort, lite merker han om jeg gjør det fort. Et skatteforbud skal jeg få på plass, kan tenke meg han syns jeg er litt kvass.

Ha en fin dag med skatter eller skrot, har man mye av alt blir det uansett bare rot;)

Det ble litt for mye ansvar for oss.

Vi voksne har som oftest ansvar for mye, og stort sett så går det i grunn ganske greit. Jeg føler i alle fall det selv. Kanskje noen ting blir overlatt til seg selv, men da er det kanskje snakk om litt mer uviktige ting.

Er det noe som forsømmes her i huset så er det blomster og planter. Noen dør før de har kommet i hus, andre overlever noen uker, kanskje bare noen dager. Vi vanner de noen ganger når vi får tid, hvis vi husker det. Men det er ikke sikkert vi gjør det. Eller så husker vi det kanskje begge to, så mulig det blir for mye vann. For vi kommuniserer aldri når det kommer til blomster og planter. Kanskje derfor vi ikke har så veldig mange. Vi har på en måte skjønt at det ikke er vår sterke siden.

Jeg må jo være ærlig å si at jeg er glad for at Daniel er flinkere til å vanne blomsten min, enn den i vinduskarmen, for den ser litt halvdød ut nå.

Nydelige sommerblomster og et enormt ansvar.

Fortsett å lese «Det ble litt for mye ansvar for oss»