Det må være lov å si at det er litt styrete.
Det er snart 17. mai, og det er stor stas for ungene. Selv prøver jeg å overbevise meg selv om at det er stas. Men jeg vet av erfaring at stresset kommer snikende, uansett hvor mye jeg prøver å unngå det. Selv om jeg stort sett stresser lite, så gjelder det tydeligvis ikke på 17. mai. Det er noe med den dagen som gjør at jeg blir stresset bare ved tanken. Kanskje derfor jeg ikke tenker på den dagen før jeg må. Og siden jeg ikke kan fordra å stresse, så gruer jeg meg alltid litt. Selv om jeg vet det ikke blir så ille, bare vi kommer oss til byen.
Tre sjarmerende hjerter som skal stelles og klargjøres mens de krangler ustoppelig om alt. Mye hår som skal stelles og flettes. Minsten som i verste fall må flettes i fart. Men med tre jenter så har jeg god erfaring i med å flette i fart. Daniel som kommer på at han skulla ha vasket litt tøy, fordi han ikke har noe å gå med. Mest sannsynlig har han bare en ren truse. Selv om jeg alltid minner han på det når dagen nærmer seg.
Når alt er klart og hjertene sitter i bilen og stråler som verdens herligste gullunger, da går det som oftest opp for kjekken at skjegget burde ha fått seg en stuss. Så da skal han selvfølgelig bruke noen minutter på å pynte litt på det før han er klar.
Når vi alle omsider er klare og vi alle har trykket oss inn i bilen som en stor lykkelig familie så har vi aldri tiden på vår side. Med høye skuldre og enda høyere puls suser vi nedover, i en skitten bil vi absolutt burde ha vasket for anledningen.
Gjør det for barna.
Vi drar til byen fordi barna ønsker det, og prøver å holde stresset for oss selv. Vi drar ned og gleder oss så godt vi kan. Men jeg vet at følelsen av å komme hjem igjen, den er god den.
Det må være lov å si at det er litt styrete, når det er det vi syns det er. Hadde vi vært alene, så hadde vi nok feiret dagen på en litt annen måte. Men det må det jo også vær rom for.
Lurer på om Daniel vet at det er 17. mai snart.
Jeg vet det hadde hjulpet meg litt hvis Daniel hadde hatt tingene sine på stell. Jeg vet han har skoa på plass, men det er fordi jeg har kjøpt nye. Nye sko jeg har bedt han om å spare til selveste dagen. Uansett om han kun bruker de en liten tur på butikken, så vet jeg at det kan gå riktig så galt. Når han får nye sko, så ser de kun nye ut før han bruker de. Så fort han tar de i bruk, så ser det ut som om han har krabbet rundt med de et sted der det er ekstremt gjørmete. Noen ganger kan det rett og slett se ut som om han har hengt de etter bilen, og kjørt i reserfart på en møkkete vei. Selv kan jeg ikke forstå at det er mulig.
Men med sko og truse så kommer han ikke så langt. Så jeg håper han har en plan. Mest sannsynlig har han en plan, men en som han har glemt. Så kommer han sikkert på planen i siste liten. Når kaoset er et faktum og det går opp for han at han ikke aner hvor klærne er. Så fyker han stresset rundt med altfor langt skjegg og leter etter noe han kan pakke den 17. mai klare kroppen sin inn i. Mens jeg fletter i fart og føler at det står «sur kjerring» i panna på meg.
Og høydepunktet i morgen er verken is eller en velkledd mann, det er når vi skal ut å spise på Vertshuset, med en bunke av mine favoritter. Da vet jeg at hvilepulsen igjen er tilbake og skuldrene der de skal være.
Så håper jeg alle får en fin dag, uansett hva de måtte finne på. Med eller uten klær. Med rene eller skittene sko, eller kanskje altfor langt skjegg. Jeg for min del, skal gjøre et forsøk på og ikke stresse.
Ha en fin dag 😉