Hva skal jeg fylle hverdagen min med nå liksom?
Så klarte jeg det, det som ikke skulle skje. Jeg klarte dessverre å skade meg på fotballen, såpass at det blir lenge til neste gang. Etter altfor mange timer på SSA med tidenes svoger fikk jeg beskjeden, beskjeden om at leddbåndet enten var skadet, i verste fall så hadde det røket helt av.
Jeg ble sur, lei og sinna. Men skjønte jo fort at det ikke hjalp særlig stort, så jeg prøvde å fokusere på hva jeg skulle bruke tiden min på fremover. Ingen jobb, begrenset med trening, ingen herjing med ungene og liten mulighet for å holde huset i stand.
Hva skulle jeg fylle hverdagen min med nå liksom?
Det som slo meg var at jeg skulle begynne å strikke, nå som det var tid og mulighet til å prøve meg. Selv om strikkepinnene og jeg stort sett har hatt en stor avstand mellom oss så var tiden inne. Strikking skulle det bli, og denne gangen regnet jeg med at det ville bli resultater av det. Det var i alle fall det jeg håpet på.
Og jeg var rask med å finne en oppskrift og skaffet meg det jeg trengte.
Men det skulle fort vise seg at strikking ikke ligger i min natur, og jeg har helt sikkert ikke evnen til å lære det. Jeg måtte pent nødt til å innse at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å strikke noe fint. Ikke engang den enkleste oppskriften var enkel for meg. På oppskriften stod det nivå 1, så jeg hadde troa jeg. Men når jeg måtte starte hele prosjektet med å google det å strikke vrang, da fikk jeg bange følelser. Og de bange følelsene ble ikke noe særlig bedre da Daniel måtte hjelpe meg videre, for han er jo ikke akkurat en dreven strikkemaskin han heller. Så strikkeprosjektet ble skrinlagt, allerede nesten før det hadde startet.
Så nå sitter jeg her med masse garn og en gjeng med sure strikkepinner!
Men så var det en annen ting som slo meg at jeg kunne bruke tiden min på, jeg kunne ta opp igjen spansken. Jeg har lenge hatt en drøm om å lære meg flytende spansk, men har liksom aldri hatt tiden til det. Men seks uker med skinne på beinet, det må da vel gjøre underverker for spansken min? Så neste gang jeg vender nesa mot Spania, så kan jeg prate som en foss.
Så skal jeg trene, ikke beina. Men jeg kan jo trene armer, skuldre og mage. Så kanskje jeg går vinteren i møte med den største overkroppen jeg noen gang har hatt og er stødig som et fjell når det kommer til spansk. Kanskje mangler jeg de ullsokkene jeg aldri fikk til å strikke, men ullsokker kan jo også kjøpes. Eller så har jeg jo en svigermor som strikker kofter liker fort som jeg spiser sjokolade. Så jeg kan jo kanskje legge inn en bestilling der hvis det blir nødvendig.
Eller så kan jeg kanskje overlate sokkene til Daniel, han trenger å koble ut litt nå når han er så og si alenefar til tre. Og i tillegg må han hjelpe meg litt til tider. Tross svetteperler i panna så tar han det på strak arm, strak arm med en liten bøy på vel og merke. Men alt i alt så går det på skinner!
Men dette blir gørr fremover, jeg kommer til å kjede meg. Allerede bare etter en uke har jeg vandret utallige runder rundt i huset på krykker, på jakt etter noe jeg kan finne på. Men det er lite å finne på, og det er kjedelig. Noe sier meg at jeg blir den første som går Tvedestrand rundt på krykker, heller det enn å strikke noe som ikke kommer til å se ut i måneskinn. Tvedestrand rundt på krykker, det kan jo bli ganske spennende.
Og når det gjelder formen til Maraton som jeg har jaktet så lenge på, den var vel i nærheten for en uke siden. Men på få sekunder forsvant den igjen, dessverre. Men da er det vel bare å glede seg til neste år! Eller?!
Ha en usedvanlig fin fredag, med eller uten krykker.:) Jeg skal sitte med beinet høyt og hvile øynene på den kjekkeste mannen på Glastadheia mens han kjenner på føleslsen av å være (nesten) alenefar til tre med tilskuer;)