Jeg er jammen ikke helt sikker.
Når jeg sitter her hjemme og koser meg i sofaen, da er jeg skråsikker på en ting. Og det er at jeg skal klare å løpe maraton i Oslo om noen måneder. Men det er utrolig lett å tenke det. Hadde det bare vært like lett å gjennomføre det. Det er langt å løpe 42 kilometer, egentlig altfor langt. Men det er en sta jævel inni meg som sier jeg kan klare det. Og den sta jævelen, den tror jeg på. Stort sett i alle fall.
Men jeg er jammen ikke helt sikker på at jeg vil dette. Fordi jeg syns det er tungt å løpe for tiden, blodslit rett og slett. Og hver gang jeg løper i en oppoverbakke, så bestemmer jeg meg for at det blir ølmaraton istedenfor. Ølmaraton, det vil jeg uansett klare å gjennomføre med stil. Det krever i grunn ikke noe særlig trening heller.
Den deilige følelsen etterpå.
Jeg har lyst til å løpe 42 kilometer, det har jeg hatt lyst til lenge. Fordi jeg vet at den følelsen etterpå, den må være helt magisk. Det var den i alle fall etter halvmaraton for noen år siden. Selvfølgelig litt vondter både her og der, men det må en jo regne med. Og den ølen som inntaes etter noen kilometer bak seg, den er ikke å forakte den heller. Akkurat løpingen blir nok en lett blanding av et lite helvete, glede, anger og stahet. Men det kan jo være en aldeles fin blanding det, bare jeg er godt nok forberedt.
Skremmende sta til tider.
Jeg må snart bestemme meg, om jeg skal begynne å trene meg opp til dette. Det krever jo litt jobbing, siden jeg til tider føler jeg er litt tung i fua. Men den jobben, den blir jo bare lettere og letter. Og selv om jeg tenker for meg selv at det kanskje blir for langt, så kommer den skremmende sta siden min og forteller meg noe annet.
Når Daniel sier jeg sta innimellom, så later jeg som om jeg ikke skjønner hva han prater om. Men det han ikke vet, er at jeg er fullstendig klar over det. Jeg tror jeg har arvet det fra papsen, tror han også er litt sta.
Er ikke helt sikker på hva «guttaboys» skal.
Noen av «guttaboys» vil nok løpe de også. Vi har jo snakket litt frem og tilbake i forhold til maraton. Men tror ikke vi har landet på noe som helst. Men det finner jeg vel ut av etterhvert. Jeg må jo finne ut hvor jeg selv lander, om det blir løp eller øl, eller kanskje begge deler. Inn til Oslo kan jeg jo alltids bli med uansett om jeg er like tung i fua som nå og dropper hele maraton.
Men nå er det helg, ikke maraton.
Jeg skal gå noen runder med meg selv til uka. Prøve meg på en joggetur til Arendal. Og finne ut om kroppen min er Eu godkjent for dette. Så får jeg ta det deretter.
Men nå er det helg, og nå skal ta med meg B-gjengen til Kragerø. Vi skal besøke vår juveler og kose fua av oss. Spise godis og la humla suse, det er det vi er best på.
Håper forresten vi kommer frem, bilen er i alle fall oppladet. Men det blir spennende å se om den holder til Kragerø. Hvis jeg stopper så løper jeg bare resten, med hjertene på slep. Kan jo ikke by på noen særlig store problemer vel?
God helg;)