En smekker dundre på over hundre.
Jeg kan vel kanskje si at Daniel ikke har vært i nærheten av å finne formen i sommer, men han har fått en aldeles nydelig form på magen. Litt fyldigere og fine bollekinn og enda litt mer vondt i vilja, vilja til å trene. Men jeg må jo bare si 
det, jeg hadde egentlig ikke trodd noe annet.
Så nå som jeg har skadet meg og sjokoladen hjemsøker meg som aldri før, da lurer jeg på om je
g skal lene meg tilbake i sofaen og la det stå til. Om ikke for alltid, så i alle fall for en liten stund. Det hadde i grunn vært litt deilig. Så kan vi sitte i sofaen begge to, sitte der å tenke på å trene mens vi tar en slurk øl for å klare å svelge unna enorme mengder med herlig potetgull og fantastisk sjokolade. Og det selv på en mandag!
Men jeg vet at rastløsheten hadde innhente meg ganske fort, og det sikkert allerede tirsdagen etter. Så jeg får heller prøve å motivere han til å bli med meg å trene, selv om jeg allerede har prøvd på det i to år nå. Man kan jo liksom ikke gi opp prinsen sin sånn uten videre, det hadde jo ikke tatt seg ut. Godt innpakket i store mengder fortært øl og deilig mat bor det en skikkelig atletisk jævel, og han kommer nok frem, med tiden.
Men nå er det egentlig ikke formen på magen eller bollekinna som plager meg, for det er i grunn ganske kledelig. Men det er alt annet som følger med treningen som er så positivt, og som er så mye mer vesentlig enn en flat mage og kaktus under armene. Han er jo tross alt en smekker dundre på over hundre.
Så når jeg kan stå på det ene benet og sparke med det andre igjen, da skal jeg sparke Daniel i fua. Jeg skal mase til han ikke orker mer mas. Jeg skal motivere han, slik han en gang motiverte andre. Kanskje kommer han seg ut av denne eviglange dvalen som han ser ut til å trives så godt i.
Så den smekre dundra på over hundre forsvinner kanskje med tiden, hvis han ikke finner ut at han skal prøve seg på snarvei igjen. Snarveien han prøvde sist ga jo lite resultater og var like troverdig som predikant Hanevold i Visjon Norge, og det sier jo litt.
Jeg hørte han pratet om et nytt forsøk på diett her om dagen, diett?! Raskeste veien til fiasko spør du meg! Men denne dietten handlet visst om bomull og barnemat, mer fikk jeg ikke med meg. Så jeg får nå se hva han kommer hjem med i morgen, kjenner jeg er spent, spent som en fiolinstreng.
Men nå får jeg kose litt med min smekre dundre på over hundre før han begynner å savne meg.
God natt:)