Rett etter at jeg hadde sovnet begynte levenet.

Stort sett er det lite lyd eller leven med de to søte polarhundene vi har. De er i grunn ganske greie å ha med å gjøre, på alle måter. Hvis man ser bort fra den verste røytingen når håret ligger som et vegg til vegg teppe her.

Når vi legger oss på kvelden roer de seg og legger seg de også. Akkurat det samme skjer når jeg kommer hjem fra vakt om morgenen. Da hilser de på litt, så legger de seg for å sove litt igjen.

Det samme skjedde i dag, alt virket tilsynelatende som vanlig.

Jeg surret jo rundt litt for lenge som vanlig. Har litt problemer med å få lagt meg etter vakt. Ofte så skal jeg bare ditt og bare datt. Det er merkelig nok alltid så mye jeg skal fikse på min vei til senga. Men jeg finner senga til slutt, bare litt i seneste laget.

Da jeg omsider kom meg opp i senga kald som en ispinne, var det bare å få pakket meg inn så godt jeg kunne. Så lå jeg der da med min doble dundyne og prøvde å få sove. Men det var ikke lett så kald som jeg var.

Jeg er litt usikker, men tror jeg hakket tenner og var blå på leppene.

Så begynte levenet.

Etter en god stund kjente jeg endelig at varmen begynte å sette seg i den kalde skrotten min, sakte men sikkert. Tærne mine var ikke lenger som istapper. Omsider sovnet jeg skikkelig godt. Gud så deilig det var.

Men jeg tror jeg sov godt i to minutter, kanskje tre. Da begynte levenet nede i gangen. Jeg bråvåknet og skjønte med det samme at de to rolige polarhundene våre hadde seg en aldri så liten og bråkete hyrdestund på morgenkvisten.

Var fullt leven i gangen der. Var helt umulig å sove igjennom det. Daniel Sovedyret Byberg fikk det ikke med seg da, men han sover jo som en gørrtrøtt bjønn som har gått i hi. Så det kom ikke som noen overraskelse.

De som har sett to hunder som parrer seg forstår nok hva jeg mener. Det ser ikke akkurat ut som noen deilig fornøyelse akkurat, tvert imot. Bråkete og grusomt å høre på er det også.

Jeg må bare si jeg priser meg lykkelig for at vi mennesker slipper det der, da tror jeg ikke jeg hadde fått så mange barn. Det hadde blitt med ett og skrekken tror jeg.

Så var det bare å legge seg igjen og håpe på det beste.

Etter at det hele løste seg, og Ailo løsnet fra Alma. Da var det bare å skille de fra hverandre og satse på at det ikke ville gjenta seg med det første.

Da lå jeg der igjen da, prøvde hardt å få sove. Varmen jeg hadde var sporløst forsvunnet, igjen var jeg kald som en ispinne. Mens jeg lå der og ventet på varmen, tenkte jeg tanker jeg har tenkt titusen ganger far før av.

Vet jeg sovnet på et eller annet tidpunkt, men vil påstå at det ble i seneste laget.

Ha en fin og forblåst dag 😉