Tusen ting ligger strødd, herifra til evigheten.
En sko her, litt lego der, her er det ting så langt øyet kan se. Kjoler, bamser, dukker og allverdens med ting. Tror det er en meningen med at det skal ligge strødd rundt i huset, i alle fall så tro jeg det er det jentene mener. Vi rydder på plass, vips, så ligger tinga strødd igjen. Litt her og litt der, over alt ligger det ting.
Jeg finner ikke skoa mine, ikke finner jeg solbrillene heller. Men Daniel, han finner ingenting. At skoa mine kanskje ligger i dusjen, det kan jeg ikke se bort ifra. Solbrillene, de anser jeg som tapt, enn så lenge. Jeg kan begynne å lete, men da har i verste fall sola gått ned innen jeg finner de. Så jeg satser heller på at de dukker opp før eller siden. Daniel, han finner ingenting selv om han leter, så da må jeg jo lete for han også. Fordi når det kommer til leting, da kommer han til kort.
Vi snubler over ting uansett hvor vi går, alle rommene i dette huset bærer preg av de små søte reveskinkene våre. De som som fyller våre liv med kjærlighet og glede, de som fyller huset med rot så langt øyet kan se. De som roter når vi rydder.
Jentene har til og med fylt opp senga vår med tusen ting som hører hjemme i en lekekasse. Er ikke sjelden Daniel sover som en stein, gjerne oppå et koppesett av noen slag.
Men alle tingene og rotet gjør meg ikke lenger sur og irritert, jeg blir heller ikke stresset. Jeg har slått meg til ro med det, det er sånn det er å ha barn. En dag, langt frem i tid, vil jeg savne det. Jeg vil savne rotet, de små klissete håndavtrykkene og alle tingene som lå strødd. Så jeg får heller nyte det så lenge det varer.
Men jeg tror ikke jeg kommer til å slå meg til ro med rotet til Daniel, det er ikke like sjarmerende og koselig. Selv om det til tider kan virke som om han tror det.
I kveld skal vi kanskje rydde litt, hvis vi får tid da.