I forgårs hadde jeg store planer for dagen. Jeg skulle levere hjertene i barnehagen, gå en lang tur med Ailo, rydde og vaske. Jeg hadde rett og slett tenkt å være skikkelig effektiv.
Fortsett å lese «Det var ikke akkurat det som var planen»Før i tiden da jeg var ung, hadde jeg stort sett alt på stell. Men nå er det andre boller, for å si det mildt. Her i huset er det absolutt ikke alltid på stell, og jeg har på en måte akseptert at det er sånn det er. Men noen ganger så blir jeg så stresset og sur, at det går helt rundt for meg. Hvis alt blir kaos i hjemmet, blir det kaos i hodet mitt også. Men hvis jeg klarer å ha et noenlunde system, så klarer jeg å holde hodet kaldt. Og jeg har jo skjønt at det går an å ha system i rotet. Og hvis Daniel da kan klare å la være å rote i systemet, da klarer vi oss. Men det er ikke alltid han klarer.
Jeg elsker krangling, det er noe av det beste jeg vet. Så når våre tre hjerter krangler, så tar jeg det med et smil om munnen. Spesielt når jeg ikke har mulighet til å trekke meg unna. Når ungene krangler for alt og ingenting, når de finner på ting de kan krangle om. Da tenker jeg bare, at jeg elsker mammarollen til det fulle, og at ingenting kan gjøre meg drit lei og sur. Jeg smiler, og livet mitt er spesielt rosenrødt akkurat i slike øyeblikk.
Jeg og Daniel er jevn over glad i å ha folk på middag. Heldigvis for meg, så er Daniel sine ferdigheter på kjøkkenet noe helt annet enn på vaskerommet. Og heldigvis for han, så er jeg en reser til å rydde underveis. For stort sett så lager han mat med hele kroppen. Noen ganger kan det se ut som om han har kombinert backflip med matlaging. Og da kan det bli katastrofalt hvis jeg ikke passer på å få unna ting.
I går hadde gamlingene invitert seg selv på middag. Og jeg så mitt snitt til å invitere Kjellaug som jeg er så glad i, som egentlig heter Kjell. Så i går var vi så heldige å ha besøk av tre spesielle gjester.
Nå sitter jeg her, stapp mett på kake. Spiste muligens noen stykker etter at jeg hadde bestemt meg for at jeg hadde fått nok. Men som sikkert så mange vet, så kan det være litt vrient å stoppe i tide. Særlig når det er en skikkelig god kake som bare ligger der og roper på meg. Da klarer i alle fall ikke kakemonsteret på Glastadheia å begrense seg.
Fortsett å lese «Glad jeg ånder og lever for en helårs versjon»
Endelig, etter langt om lenge så kom jeg i mål. Jeg har endelig strikket en genser, fiks ferdig. Det er ikke en gang så mye som en løs tråd som henger og slenger. En fin genser med ekstra lange armer, som passer for meg med meter på meter med armer. Og, selv om den ikke er perfekt, så er det i grunn ganske fin. Og jeg kan skryte på meg at jeg endelig har strikket en genser.
Jeg glemmer mye, noen ganger så føles det som om jeg glemmer alt. Men jeg gjør jo ikke det, men det er den følelsen. Den følelsen av at alt blir glemt, alt det jeg skulle huske. Det fordufter i hjernen, og blir borte som om det aldri engang hadde vært der.
Jeg setter meg stadig noen mål, ting jeg ønsker å gjennomføre. Men noen mål er lettere å nå enn andre. Men jeg er jo sta som et esel, som Daniel sier, så jeg gir meg stort sett ikke med det første.
Men en ting ga jeg egentlig opp, og det var strikking. Etter altfor mange forsøk på å strikke hvor jeg gjorde feil nesten før jeg hadde startet, mistet jeg motet. Og jeg hadde i grunn bestemt meg for og ikke se på en strikkepinne noensinne igjen, i alle fall ikke ta på en.
Vi voksne har som oftest ansvar for mye, og stort sett så går det i grunn ganske greit. Jeg føler i alle fall det selv. Kanskje noen ting blir overlatt til seg selv, men da er det kanskje snakk om litt mer uviktige ting.
Er det noe som forsømmes her i huset så er det blomster og planter. Noen dør før de har kommet i hus, andre overlever noen uker, kanskje bare noen dager. Vi vanner de noen ganger når vi får tid, hvis vi husker det. Men det er ikke sikkert vi gjør det. Eller så husker vi det kanskje begge to, så mulig det blir for mye vann. For vi kommuniserer aldri når det kommer til blomster og planter. Kanskje derfor vi ikke har så veldig mange. Vi har på en måte skjønt at det ikke er vår sterke siden.
Jeg må jo være ærlig å si at jeg er glad for at Daniel er flinkere til å vanne blomsten min, enn den i vinduskarmen, for den ser litt halvdød ut nå.
Redsel kan ofte komme i veien for enkelte ting her i livet. Og noen ganger, så er det kanskje like greit. For når det er en reell fare for at man faktisk kan komme til skade, da vil jeg faktisk påstå at det innimellom kan være positivt med redsel.
Fortsett å lese «Redselen for å bli skadet ble litt for stor»
