Noen ganger så blir jeg en smule sprø

Noen ganger så blir jeg en smule sprø.

Det er ikke alltid jeg har kontroll på alle tingene mine, men stort sett så går det ganske greit. Men det hender jeg roter litt med kortet eller telefonen min. Men av erfaring så vet jeg at begge deler dukker opp, før eller siden. Det er vel derfor jeg stort sett tar det med knusende ro uten at pulsen stiger noe nevneverdig. Og det er i grunn ganske greit at det er sånn,for så slipper jeg unødvendig stress.

Stort sett kontroll.

Men stort sett så har jeg kontroll, jeg må bare være nøye på hvor jeg legger ting. Hvis jeg vet det er noe det minste hjertet i huset ikke skal ha tak i, så må jeg plassere det slik at ikke de små søte hendene får tak i det. For de hendene kan gjerne finne på å fylle en ryggsekk med alt de finner på sin vei. Og de tingene som forsvinner nedi den sekken, det bør ikke være ting vi har bruk for. For de kan de bli liggende der i votter og vår.

Daniel har stål, men ikke kontroll.

Jeg tror jeg kan si med sikkerhet at han har stålkontroll på en del ting. Men det er kun de tingene som ikke kan flyttes på, de som sitter fast. Alt han eiere og har som er flyttbart, det forsvinner stadig vekk. Og noen ganger dukker det opp på de mest finurlige plassene. Det er spesielt en ting han aldri finner, og det er skohornet. Og jeg kan ikke forstå at det er mulig, når han er den eneste som bruker det. Skohornet skal jo kun brukes til en ting. Men jeg begynner å lure på om han bruker det som isskrape på bilen, eller om det kanskje henger fast i buksa i det han flyger ut døra om morgenen med velstelt skjegg og lua på snei. Sporløst forsvunnet er det i alle fall hver dag. Og hver dag får jeg spørsmål om jeg har sett det. Og jeg har fått et tips fra min søster om å tjore det fast, og det skal jeg jammen gjøre.

Lurt å tjore fast det som tjores kan.

For akkurat det med å tjore fast ting, det har jeg god erfaring med. Nå har jeg begynt å tjore fast håndklær på toalettet, slik at evt gjester skal slippe å tørke seg på klærne. For hver gang jeg henger opp et håndkle, så tar det ikke lange tiden før Daniel har vært der. Og siden det ikke sitter fast, så er det bare flaks om håndkle blir igjen på toalettet når han forlater det. Og han sier selv han det funker, for stadig vekk prøver han å dra det med seg, men da uten hell.

Så sitter jeg her og lurer på om det er noe annet jeg kan tjore fast, for noen ganger så blir jeg en smule sprø. Sånn jevnt over så leter han etter noe hver dag, og da ofte sine egne ting. Hadde det enda vært hjertene sine, da hadde det gitt litt mer mening.

Rotete men løsningsorientert.

Og siden vi har rimelig fantastisk og lik kroppsfasong begge to, så har han funnet ut at han kan låne mine klær. Og akkurat nå i skrivende stund så fant han ingen boxer. Så nå sitter han der så stram og kjekk med gitaren, og aner fred og ingen fare med min boxer. Boxer er boxer sier han. Så litt løsningsorientert oppi det hele, det er han virkelig.

God kveld 😉

 

Noen ganger så sitter det ofte i hodet

Noen ganger så sitter det ofte i hodet.

Negativitet er noe av det verste jeg vet, og det smitter ofte over på andre. Noen ganger kan jeg ta meg selv i å være det, og noen ganger til og med uten grunn. Men jeg har lært meg evnen til å snu meg selv, jeg har blitt flinkere til å se det som er positivt.  Og det er viktig at det er der fokuset bør være, selv på en aldri så mørk regnværsdag. Det er ikke alltid så ille, man må bare lære seg å se det. Fortsett å lese «Noen ganger så sitter det ofte i hodet»

Er vel strengt tatt meningen at en bil skal kjøres

Er vel strengt tatt meningen at en bil skal kjøres?

Allerede da jeg var veldig ung var jeg fast bestemt på å få lappen så fort jeg fylte atten, og det gjorde jeg også. Jeg hadde ikke egen bil, men det gjorde jo ikke noe, for gamlingene hadde jo bil, og jeg kan ikke huske de noen gang sa nei til å låne meg den. Ikke engang hvis de trengte den selv, det  ordnet seg bestandig uansett. Var i grunn ikke så verst de to gilde menneskene som ga meg livet, de har i grunn vært ganske så greie opp igjennom.

Fortsett å lese «Er vel strengt tatt meningen at en bil skal kjøres»

Friluftsmennesker, det var jo det vi skulle bli

Friluftsmennesker, det var jo det vi skulle bli.

Friluftsmennesker, hva er egentlig det? Trenger man å være helt Lars Monsen, eller er det greit å kun være «litt» Lars Monsen? Må man ha masse kunnskap og verdens beste utstyr, eller kan man klare seg med noe sånn ca midt på treet, både når det gjelder kunnskap og utstyr? Friluftsliv, det høres så fint ut, men passer det egentlig for alle?

Fortsett å lese «Friluftsmennesker, det var jo det vi skulle bli»

Når vi glemmer å leke blir det fort kjedelig

Når vi glemmer å leke blir det fort kjedelig.

Alder er bare et tall er det mange som sier, og jeg er en av de som sier det. På noen områder er jeg fortsatt et barn, og jeg tillater meg selv å være det så ofte jeg kan. Jeg har alltid vært en stor tilhenger av litt tull og fjas i hverdagen, og fortsatt så er det mye tull og fjas, selv om «tallet» mitt endrer seg for hvert år. Det er heldigvis mye annet som aldri endrer seg.

Fortsett å lese «Når vi glemmer å leke blir det fort kjedelig»

Når Daniel roper på elgen, da er det ingen spøk

Når Daniel roper på elgen, da er det ingen spøk.

Etter nesten to uker med syke barn er det jo helt på sin plass å toppe hele dritten med en syk mann. Da kan man liksom ikke ønske seg noe mere, da er det bare og smile til livet å håpe på å få et aldri så lite smil tilbake!? Eller så må man kanskje rett og slett bare brette opp armene å tenke så positivt som overhodet mulig mens snøen laver ned samtidig som det føles som om vinteren holder våren på milevis avstand.

Fortsett å lese «Når Daniel roper på elgen, da er det ingen spøk»

Ei syk prinsesse og et hode fullt av bomull.

Ei syk prinsesse og et hode fullt av bomull.

Sitter her med ei syk prinsesse, side om side sitter vi her i sofaen. Hun nyser og jeg gjesper, hun spør meg om jeg er trøtt, jeg sier ja. Fordi jeg er trøtt, akkurat i dag er jeg veldig trøtt. Jeg kjenner jo at jeg er glad slike dager hører til sjeldenheten, da går det jo an å leve med det.

Fortsett å lese «Ei syk prinsesse og et hode fullt av bomull.»

Endelig er fiskebolla back on track

Endelig er fiskebolla back on track.

Mange dager, mange uker og uendelige lange måneder har jeg nå endelig lagt bak meg. Og gjett om jeg har kjedet meg, noe så inni granskauen også. At lediggang er roten til alt ondt, det tviler jeg ikke på. Selv om jeg er positiv av natur så begynte negativiteten å puste meg i nakken den siste tiden jeg var sykmeldt, og det var ingen god følelse. Så jeg var sjeleglad da beinet mitt og jeg var enige om å begynne å jobbe igjen, og enda mer glad ble jeg da vi kunne begynne å jogge så smått sammen igjen.

Fortsett å lese «Endelig er fiskebolla back on track»

I dag har jeg sett den fineste gaven som finnes

I dag har jeg sett den fineste gaven som finnes.

I dag har jeg vært så heldig å få være med å se min niese, min ufødte niese vel og merke. Og jeg må jo bare si at det var kjærlighet ved første blikk, og jeg gleder meg stort til den dagen hun kommer ut for å se dagens lys. Er jeg ekstra heldig, så er jeg en av de første hun får hilse på.

Fortsett å lese «I dag har jeg sett den fineste gaven som finnes»

Fra strøkent til bomba på null komma niks

Fra strøkent til bomba på null komma niks.

Jeg har med tiden blitt flinkere til å overse rot, rett og slett fordi jeg skjønte tidlig at jeg ikke hadde noe valg. Da jeg møtte denne betente nelaugingen jeg deler seng med i dag ble det raskt andre boller. Før han kom inn i bildet hadde jeg det alltid strøkent, og det var aldri så mye som en liten hybelkanin å skimte. Så kom han inn i livet mitt, han rotet det rett og slett litt til. Men jeg skjønte jo at jeg måtte endre meg litt for å klare å holde ut med denne prinsen fra «der ingen kunne tru at nokon kunne bu». Du kan jo kanskje si at støvet jeg engang hadde på hjernen ligger nå i alle kriker og kroker her hjemme hos oss, og det kan vel i grunn være like greit? Tror det er letter å leve med litt støv på gulvet enn støv på hjernen, i alle fall så føles det slik nå.

Fortsett å lese «Fra strøkent til bomba på null komma niks»