Når vi glemmer å leke blir det fort kjedelig.
Alder er bare et tall er det mange som sier, og jeg er en av de som sier det. På noen områder er jeg fortsatt et barn, og jeg tillater meg selv å være det så ofte jeg kan. Jeg har alltid vært en stor tilhenger av litt tull og fjas i hverdagen, og fortsatt så er det mye tull og fjas, selv om «tallet» mitt endrer seg for hvert år. Det er heldigvis mye annet som aldri endrer seg.
Fortsett å lese «Når vi glemmer å leke blir det fort kjedelig»
Når Daniel roper på elgen, da er det ingen spøk.
Etter nesten to uker med syke barn er det jo helt på sin plass å toppe hele dritten med en syk mann. Da kan man liksom ikke ønske seg noe mere, da er det bare og smile til livet å håpe på å få et aldri så lite smil tilbake!? Eller så må man kanskje rett og slett bare brette opp armene å tenke så positivt som overhodet mulig mens snøen laver ned samtidig som det føles som om vinteren holder våren på milevis avstand.
Fortsett å lese «Når Daniel roper på elgen, da er det ingen spøk»
Ei syk prinsesse og et hode fullt av bomull.
Sitter her med ei syk prinsesse, side om side sitter vi her i sofaen. Hun nyser og jeg gjesper, hun spør meg om jeg er trøtt, jeg sier ja. Fordi jeg er trøtt, akkurat i dag er jeg veldig trøtt. Jeg kjenner jo at jeg er glad slike dager hører til sjeldenheten, da går det jo an å leve med det.
Fortsett å lese «Ei syk prinsesse og et hode fullt av bomull.»
Endelig er fiskebolla back on track.
Mange dager, mange uker og uendelige lange måneder har jeg nå endelig lagt bak meg. Og gjett om jeg har kjedet meg, noe så inni granskauen også. At lediggang er roten til alt ondt, det tviler jeg ikke på. Selv om jeg er positiv av natur så begynte negativiteten å puste meg i nakken den siste tiden jeg var sykmeldt, og det var ingen god følelse. Så jeg var sjeleglad da beinet mitt og jeg var enige om å begynne å jobbe igjen, og enda mer glad ble jeg da vi kunne begynne å jogge så smått sammen igjen.
I dag har jeg sett den fineste gaven som finnes.
I dag har jeg vært så heldig å få være med å se min niese, min ufødte niese vel og merke. Og jeg må jo bare si at det var kjærlighet ved første blikk, og jeg gleder meg stort til den dagen hun kommer ut for å se dagens lys. Er jeg ekstra heldig, så er jeg en av de første hun får hilse på.
Fortsett å lese «I dag har jeg sett den fineste gaven som finnes»
Fra strøkent til bomba på null komma niks.
Jeg har med tiden blitt flinkere til å overse rot, rett og slett fordi jeg skjønte tidlig at jeg ikke hadde noe valg. Da jeg møtte denne betente nelaugingen jeg deler seng med i dag ble det raskt andre boller. Før han kom inn i bildet hadde jeg det alltid strøkent, og det var aldri så mye som en liten hybelkanin å skimte. Så kom han inn i livet mitt, han rotet det rett og slett litt til. Men jeg skjønte jo at jeg måtte endre meg litt for å klare å holde ut med denne prinsen fra «der ingen kunne tru at nokon kunne bu». Du kan jo kanskje si at støvet jeg engang hadde på hjernen ligger nå i alle kriker og kroker her hjemme hos oss, og det kan vel i grunn være like greit? Tror det er letter å leve med litt støv på gulvet enn støv på hjernen, i alle fall så føles det slik nå.
Det kan være jeg er litt vel optimistisk.
Jeg har alltid tenkt at alt lar seg gjøre til det motsatte er bevist, noe jeg er veldig glad for. For stort sett, så er det oss selv som setter en stopper for hva som er mulig. Noen ganger så må man kanskje ofre litt, andre ganger kanskje litt for mye. Ofte så handler det nok mye om den grensa, grensa på hvor mye enkelte er villige til å ofre for å oppfylle sine drømmer. Ofte kan vi vel kanskje drømme om noe, som bare blir med drømmen. Akkurat som drømmen min om å kunne spille gitar, den tror jeg blir med drømmen. Fingrene minne passer ikke til gitaren, og de vil i alle fall ikke lystre. Og jeg har prøvd utallige ganger, like positivt innstilt hver gang. Men nei, det ligger ikke for mine fingre.
Fortsett å lese «Det kan tenkes at jeg er litt vel optimistisk»
Hva var det nå egentlig jeg skulle huske på igjen?
Er jeg blitt dement, eller i alle fall kanskje i startfasen? Det er noe jeg stadig må spørre meg selv om, fordi jeg glemmer, noen ganger føler jeg at jeg glemmer alt. Men det er ikke helt sant, fordi jeg har aldri glemt ungene mine, og heldigvis for det. Men jeg glemmer mye, og noen ganger ting jeg føler jeg absolutt burde ha husket.
Fortsett å lese «Hva var det nå jeg egentlig skulle huske på igjen»
Noen ting gjør meg så uendelig trist.
Er det noe her i livet som gjør meg trist, og ikke minst skikkelig forbannet, så er det når jeg ser, leser eller hører om barn som ikke har det bra. Barn som blir utsatt for ting barn ikke skal utsettes for, barn som ikke føler den gode tryggheten et barn skal føle. Barn som gråter, gråter fordi de virkelig har grunn til å gråte. Jeg kjenner at hjertet mitt også gråter, og jeg gråter for disse barna.
Kan du ikke være babyen min en liten stund til?
Da vi fikk det største hjertet vårt var alt nytt, skummelt og spennende. Og jeg husker at jeg følte at babytiden var lang, lenger enn med de to yngste. Jeg husker jeg gledet meg til nye ting hele tiden, jeg gledet meg til smilet, til latteren, krabbingen, til hun kunne sitte og til hun skulle begynne å gå. Jeg gledet meg rett og slett så mye til at det skulle skje noe nytt, ting gikk liksom ikke fort nok. Fortsett å lese «Kan du ikke være babyen min en liten stund til»
