Kategori: Blogg

Jeg kommer nok aldri til å se bunnen igjen

Jeg kommer nok aldri til å se bunnen igjen.

Bunnen kommer jeg kanskje aldri til å se igjen, aldri igjen, noen sinne. Den bunnen får rett og slett være et vakkert og sårt minne. Men jeg lever i håpet om at en dag vil den skinne helt hundre prosent klart, men det er jo så lenge til åpenbart.

Hver eneste dag savner jeg bunnen så sårt i mitt hjerte, inni meg skriker jeg virkelig høyt av smerte. Savnet jeg føler er så sterkt at det virkelig river meg i fillebiter. Til tider gråter jeg tusenvis av tårer, ut av øyekroken renner tårene, liter på liter.

Noe dager kan jeg våkne opp og tenke at i dag, i dag skal jeg se bunnen. Da kjenner jeg at smilet mitt brer seg om munnen. Kjenner i brystet at mitt hjerte begynner å banke, men skjønner jo fort at det bare var en søt liten tanke.

Jeg skal smøre meg tålmodighet som aldri før, selv om savnet mitt gnager og hjertet mitt blør. En vakker fin dag gjenforenes vi forhåpentligvis, det må jeg bare velge å tro. Bare tanken gir meg ørlitegrann med sinnsro.

Min kjære skittentøyskurv med råke på, du fylles opp raskere enn jeg rekker å vaske nå. Jeg vil så gjerne se deg helt skrapa og tom for tøy. Herregud, det skal bli så fantastisk gøy.

Ha en god kveld;)

 

 

Fra samme planet er vi garantert ikke.

Fra samme planet er vi garantert ikke.

Et kaotisk hus gir Daniel indre ro, det ser du lett i hvordan han snubler av seg sine lekre sko. Han elsker å lete etter alt han eier, hver gang han finne noe føler han det kanskje som en seier.

Tror helt seriøst han elsker å lete etter tøy, skjønner jo ikke at han synes det er så gøy. Han slenger alt tøyet rundt i huset, i garasjen og i hagen. Det han ofte finner når han leter er utvaskede t-skjorter som strammer over  magen.

Ryddige rom er bare noe fullstendig tull, kaos over hele linja er jo virkelig helt gull. Kan virke som om kaos er noe den halvtamme nelaugingen virkelig digger, selv når han ikke engang vet hvor bilnøklene ligger.

I kjøleskapet er det ingenting som har en fast plass, hvis jeg spør hvorfor osten ligger i melskuffen kan det hende han blir litt kvass. Han tenker kanskje at det kan skyldes noen andre, men med alt det rare han gjør er det bare en vi kan klandre.

Alt det rare han finner på er ikke til å tro, et aldri så lite batteri i fryseboksen eller to. Når han har vært på tokt så er det ingen logisk forklaring på hvor enkelte ting kan finnes, hvis du spør han så er det heller ikke noe han helt klarer å minnes.

Han mener virkelig han elsker orden og alt av system, men på sin kaotiske måte. For meg er han sin oppfatning av orden og system en stor og mørk gåte. Kaos er tydeligvis orden og system, og han skjønner virkelig ikke mitt problem.

Med teltplugger og stenger i stolen ved min side innser jeg at tålmodigheten skranter, kaoset han spiser meg opp fra alle kanter. Har egentlig teltplugger og stenger noe i en stol å gjøre? Spør jeg systemkongen selv er det garantert en logisk forklaring jeg kan få høre.

Håper alle får en ryddig kveld 😉

 

Endelig var det oss to igjen da

Endelig var det oss to igen da.

Jeg sier det bare, endelig kom snøen så hvit og fin. Da er jeg så glad for at måking med sørlandsskuffa er favoritthobbyen min. Jeg elsker det rett og slett, det gjør meg så sykt lykkelig og ganske svett.

Når snøen bøtter ned helt uten stans kjenner jeg på ren lykke, selv om jeg vet jeg må måke et rimelig stort stykke. Jeg måker og kjenner på den største gleden i min kropp. Tenker bare, kjære snø, vær så snill aldri stopp.

Sørlandskuffa elsker jeg virkelig høyt, den er så god og den tåler en støyt. Snølass på snølass måker jeg med en glede så stor, på de verste vinterdagene er jeg så enormt glad for at det er her i Norge jeg bor.

Hva er vel livet uten enorme mengder blaut snø tung som bly, jeg kjenner simpelthen at det nesten gjør meg litt kry. Jeg fryder meg hvert minste lille minutt, sørlandsskuffa og meg, det er virkelig krutt.

Selv når jeg kjører meg dønn fast med min søte bil, tar jeg det hele med et stort smil. Jeg finner frem spaden og begynner å grave, tenker bare at enorme mengder snø er en vanvittig stor gave.

Håper det snør til sommeren står for tur, hvis ikke blir jeg muligens bitte litt sur. Jeg elsker mengder på mengder med snø i tillegg til en iskald storm, da kjenner jeg på en lykke som er så enorm.

Nå skal jeg beundre snøen fra mitt varme hus, sannheten er at om vinteren faller alt i grus. Sørlandsskuffa og enorme mengder snø gir meg selvfølgelig ingen glede, kanskje vi heller skal kalle det en form for hellig vrede.

God vinter 😉

 

 

 

 

 

 

En mann med manflu gjør meg dårlig

En mann med manflu gjør meg dårlig.

Vinteren er her med kulde, snø og den forbanna manfluen. Daniel klager sin nød til meg som er fruen. Men han får ikke særlig mye sympati, på skalaen over hvor vondt han har svarer han alltid ti.

Manflu er en grusom ting å få i hus, da faller virkelig alt i grus. Det er tungt bare det å gå på do, og helst bør han ligge helt i ro.

Han søker litt sympati fra meg, men da tar jeg rennafart og løper min vei. Jeg kan høre han kvine i det fjerne, og jeg blir helt susete og  ør i min hjerne.

Jeg skulle kanskje ha dullet bare bittelitt, kan kanskje virke som om jeg ikke bryr meg en dritt. Men jeg bryr meg jo innerst inne, og ber en bønn hver dag for at manfluen skal forsvinne.

Håper min bønn blir hørt snart, fort som fy, hvis ikke tror jeg at jeg må søke ly. For en mann med manflu gjør meg skikkelig dårlig, og den kommer ikke bare en gang årlig.

Men natta gjør nok under for hans kropp, i morgen så føler han seg kanskje helt topp. Optimistisk må man jo kanskje være, vil jo det beste for min kjære.

God natt 😉