Er jo greit å ha det litt på stell

Er jo greit å ha det litt på stell.

Før i tiden da jeg var ung, hadde jeg stort sett alt på stell. Men nå er det andre boller, for å si det mildt. Her i huset er det absolutt ikke alltid på stell, og jeg har på en måte akseptert at det er sånn det er. Men noen ganger så blir jeg så stresset og sur, at det går helt rundt for meg. Hvis alt blir kaos i hjemmet, blir det kaos i hodet mitt også. Men hvis jeg klarer å ha et noenlunde system, så klarer jeg å holde hodet kaldt. Og jeg har jo skjønt at det går an å ha system i rotet. Og hvis Daniel da kan klare å la være å rote i systemet, da klarer vi oss. Men det er ikke alltid han klarer.

Fortsett å lese «Er jo greit å ha det litt på stell»

Glad jeg ånder og lever for en helårs versjon

Glad jeg ånder og lever for en helårs versjon.

Nå sitter jeg her, stapp mett på kake. Spiste muligens noen stykker etter at jeg hadde bestemt meg for at jeg hadde fått nok. Men som sikkert så mange vet, så kan det være litt vrient å stoppe i tide. Særlig når det er en skikkelig god kake som bare ligger der og roper på meg.  Da klarer i alle fall ikke kakemonsteret på Glastadheia å begrense seg.

Fortsett å lese «Glad jeg ånder og lever for en helårs versjon»

Redselen for å bli skadet ble litt for stor

Redselen for å bli skadet ble litt for stor.

Redsel kan ofte komme i veien for enkelte ting her i livet. Og noen ganger, så er det kanskje like greit. For når det er en reell fare for at man faktisk kan komme til skade, da vil jeg faktisk påstå at det innimellom kan være positivt med redsel.

Skjermbilde 2019 02 03 kl. 21.46.08 300x134 - Redselen for å bli skadet ble litt for stor
Fristet ikke så veldig med farlig yoga.

Fortsett å lese «Redselen for å bli skadet ble litt for stor»

Daniel har en drøm om par yoga

Daniel har en drøm om par yoga.

Jeg tror Daniel går med en drøm om at vi skal få til litt par yoga snart. Usikker på om han vet helt hva det dreier seg om, for kroppen hans egner seg i grunn ikke til slikt.  Men jeg gjør jo alt for prinsen, så par yoga det skal han få. Håper bare på at vi kan ta det innendørs nå som det snør sidelengs ute.

Litt for stiv er vel å underdrive.

Kjekken er i grunn litt for stiv, og da snakker jeg selvfølgelig om kroppen hans. Den stivheten som ikke kommer og går, men den som er der konstant. Den som gjør han så avhengig av skohornet han aldri finner, den som mest sannsynlig kommer til å sette en stopper for drømmen om yoga. Men stiv eller ei, det skal jo i alle fall gjøres noen gode forsøk. Fortsett å lese «Daniel har en drøm om par yoga»

Det var det som måtte til for å få Daniel ut

Det var det som måtte til for å få Daniel ut.

At jeg en periode strevde med å få litt fart på samboeren min som var blitt en smule ølglad er vel ingen hemmelighet? Han som lot hår og skjegg vokse i takt med den svulmende ølmage sin. Han som elsket makspuls, ble litt for komfortabel med å sitte i sofaen med hvilepuls og en kald øl. Han som stadig lovet meg å starte å trene litt igjen, men kanskje ikke med det samme. Kanskje etter jul eller påske eller kanskje neste år. Ikke rart jeg selv tenkte, kanskje aldri.

IMG 3258 225x300 - Det var det som måtte til for å få Daniel ut
Ailo 8 uker

Fortsett å lese «Det var det som måtte til for å få Daniel ut»

Hvorfor er det så vanskelig å si takk

Hvorfor er de så vanskelig å si takk?

Det å gi komplimenter kan være vanskelig. Men det å få komplimenter, det ser ut til å være enda vanskeligere for mange. Det virker som om mange har problemer med å ta det til seg. Men hvorfor er det sånn, hvorfor er det så vanskelig og bare si takk? Når noen sier du er fin, så sier de det mest sannsynlig fordi du er det? Ikke for at du skal motsi dem og diskutere det. For enkelte ting er rett og slett ikke oppe til diskusjon. Fortsett å lese «Hvorfor er det så vanskelig å si takk»

Noen ganger så blir jeg en smule sprø

Noen ganger så blir jeg en smule sprø.

Det er ikke alltid jeg har kontroll på alle tingene mine, men stort sett så går det ganske greit. Men det hender jeg roter litt med kortet eller telefonen min. Men av erfaring så vet jeg at begge deler dukker opp, før eller siden. Det er vel derfor jeg stort sett tar det med knusende ro uten at pulsen stiger noe nevneverdig. Og det er i grunn ganske greit at det er sånn,for så slipper jeg unødvendig stress.

Stort sett kontroll.

Men stort sett så har jeg kontroll, jeg må bare være nøye på hvor jeg legger ting. Hvis jeg vet det er noe det minste hjertet i huset ikke skal ha tak i, så må jeg plassere det slik at ikke de små søte hendene får tak i det. For de hendene kan gjerne finne på å fylle en ryggsekk med alt de finner på sin vei. Og de tingene som forsvinner nedi den sekken, det bør ikke være ting vi har bruk for. For de kan de bli liggende der i votter og vår.

Daniel har stål, men ikke kontroll.

Jeg tror jeg kan si med sikkerhet at han har stålkontroll på en del ting. Men det er kun de tingene som ikke kan flyttes på, de som sitter fast. Alt han eiere og har som er flyttbart, det forsvinner stadig vekk. Og noen ganger dukker det opp på de mest finurlige plassene. Det er spesielt en ting han aldri finner, og det er skohornet. Og jeg kan ikke forstå at det er mulig, når han er den eneste som bruker det. Skohornet skal jo kun brukes til en ting. Men jeg begynner å lure på om han bruker det som isskrape på bilen, eller om det kanskje henger fast i buksa i det han flyger ut døra om morgenen med velstelt skjegg og lua på snei. Sporløst forsvunnet er det i alle fall hver dag. Og hver dag får jeg spørsmål om jeg har sett det. Og jeg har fått et tips fra min søster om å tjore det fast, og det skal jeg jammen gjøre.

Lurt å tjore fast det som tjores kan.

For akkurat det med å tjore fast ting, det har jeg god erfaring med. Nå har jeg begynt å tjore fast håndklær på toalettet, slik at evt gjester skal slippe å tørke seg på klærne. For hver gang jeg henger opp et håndkle, så tar det ikke lange tiden før Daniel har vært der. Og siden det ikke sitter fast, så er det bare flaks om håndkle blir igjen på toalettet når han forlater det. Og han sier selv han det funker, for stadig vekk prøver han å dra det med seg, men da uten hell.

Så sitter jeg her og lurer på om det er noe annet jeg kan tjore fast, for noen ganger så blir jeg en smule sprø. Sånn jevnt over så leter han etter noe hver dag, og da ofte sine egne ting. Hadde det enda vært hjertene sine, da hadde det gitt litt mer mening.

Rotete men løsningsorientert.

Og siden vi har rimelig fantastisk og lik kroppsfasong begge to, så har han funnet ut at han kan låne mine klær. Og akkurat nå i skrivende stund så fant han ingen boxer. Så nå sitter han der så stram og kjekk med gitaren, og aner fred og ingen fare med min boxer. Boxer er boxer sier han. Så litt løsningsorientert oppi det hele, det er han virkelig.

God kveld 😉

 

Når vi glemmer å leke blir det fort kjedelig

Når vi glemmer å leke blir det fort kjedelig.

Alder er bare et tall er det mange som sier, og jeg er en av de som sier det. På noen områder er jeg fortsatt et barn, og jeg tillater meg selv å være det så ofte jeg kan. Jeg har alltid vært en stor tilhenger av litt tull og fjas i hverdagen, og fortsatt så er det mye tull og fjas, selv om «tallet» mitt endrer seg for hvert år. Det er heldigvis mye annet som aldri endrer seg.

Fortsett å lese «Når vi glemmer å leke blir det fort kjedelig»

Når Daniel roper på elgen, da er det ingen spøk

Når Daniel roper på elgen, da er det ingen spøk.

Etter nesten to uker med syke barn er det jo helt på sin plass å toppe hele dritten med en syk mann. Da kan man liksom ikke ønske seg noe mere, da er det bare og smile til livet å håpe på å få et aldri så lite smil tilbake!? Eller så må man kanskje rett og slett bare brette opp armene å tenke så positivt som overhodet mulig mens snøen laver ned samtidig som det føles som om vinteren holder våren på milevis avstand.

Fortsett å lese «Når Daniel roper på elgen, da er det ingen spøk»