Noen ganger så må man tenke at det er nå eller aldri.

Noen ganger så må man tenke at det er nå eller aldri.

Noen drømmer egner seg best som drømmer, mens andre drømmer må settes ut i livet. Noen ganger kan det vær utrolig deilig å leve i en drøm, mens andre ganger er det bedre å leve den ut til det fulle.

Da jeg var en liten og uskyldig snørrunge var drømmen min å bli bonde eller frisør. I dag kan jeg se for meg at jeg hadde trivdes ganske så godt som begge deler, om det hadde blitt slik jeg drømte om. Men samtidig er jeg glad det ikke ble noen av delene. Kanskje fordi jeg trives så godt akkurat der jeg er nå.

Men så er det vel kanskje veldig tilfeldig at det ble slik som det gjorde for min del. Jeg var jo en rotløs sjel på et tidspunkt, helt uten mål og mening. Men så fant jeg jo mitt mål og min mening, på et vis. Det jeg driver med nå var jo aldri en drøm, men på en måte så har det blitt det. Kanskje fordi jeg har mange drømmekollegaer og ikke minst drømmesjefen.

Daniel drømte om en karriere i militæret. Eller kanskje det innerst inne var å bli trommis i et rockeband og ta verden med storm. Men så ble han heller brannmann og kjøkkenselger på Elkjøp. Og selv om han ikke ble trommis i et rockeband, så ble han for første gang i år trommis i toget på selveste 17. mai. Det var faktisk ganske så kult hvis jeg skal være helt ærlig. Men da må jeg jo se bort fra all øvingen som virkelig var alt annet enn kult innimellom.

Det er en tid for alt.

Vi er på en plass i livet begge to der vi trives veldig godt. Vi har det bra med våre tre hjerter og de hårete nydelige dyra våre som vi ikke kunne vært foruten. Vi har ikke så mye tid til å ligge sammen, men det får vi ta igjen. Vi har faste jobber og penger til å betale regningene våre hver måned. Vi har tak over hodet og mat på bordet. Vi har det i grunn ganske så bra.

Men noen ganger får jeg for meg at jeg vil selge huset og kjøpe en båt vi kan bo på. Eller flytte til en vingård i Frankrike og la humla suse. Det er noe i meg som sier at det er nå vi skal følge drømmene våre. Om det er de små eller store drømmene, det spiller ikke noen rolle.

Livet er ikke så veldig langt, selv ikke engang om man får leve til man er hundre. Så noen ganger er det bare å leve ut sine drømmer, istedenfor å leve i de.

Både jeg og kjekken har snakket lenge om å starte med noe som har med mat og gjøre. Det er noe som interesserer oss begge på så utrolig mange måter. Så føler jeg at vi utfyller hverandre på det området. Han lager og jeg nyter. Så hjelper jeg han med de tingene han absolutt ikke kan.

Er det et sted vi henger og dingler til stadighet, så er det på kjøkkenet. Han har en fantasi uten sidestykke når det kommer til mat. Noen ganger så lurere jeg på hvor han får det fra. Når han står der på kjøkkenet med stjerner i øynene og lager ting jeg aldri har hørt om, det er da han lever, det er da han virkelig koser seg. Og som jeg sier til stadighet, den beste maten, den spiser jeg hjemme. Sånn er det bare.

Så etter altfor mye prat, så sa jeg at det er nå eller aldri. For det er jo faktisk sånn at noen ganger så må man tenke at det er nå eller aldri. Livet er for kort til å dvele for lenge over ting. For mens man dveler så går tiden, og den går fort.

Foodtrucken TiSoMi er snart på plass.

Vi begynte å snuse litt på og kjøpe en foodtruck for en stund tilbake. Da det gir oss den friheten og muligheten vi ønsker i forhold til dette.

Vi tenker da at vi skal kunne leies inn til alt mulig der det er behov for mat. Vi kan stå på festivaler. Menyen kan skreddersys til ethvert arrangement vi eventuelt blir leid inn til. Så mulighetene er så utrolig mange. Så dette er virkelig spennende for oss. Og vogna, den er bare helt rå. Nesten like rå som mannen som skal stå inni og blomstre.

Jeg er så glad for at vi endelig har bestemt oss for dette, tror kjekken også er det.  Jeg er så sykt takknemlig for de menneskene som er rundt oss som heier på oss. Dere som løfter oss når vi nøler. Tusen takk.

Nå får vi bare sitter her og glede oss til vogna kommer, og vi kan starte på noe nytt og spennende i vårt liv. For det blir gøy og utrolig spennende.

Ha en fin søndag 😉

 

 

 

 

 

 

Helårskroppen min må ha noen regler

Helårskroppen min må ha noen regler.

Jeg er glad for at jeg har slått meg fullstendig til ro med den jeg er. Og er utrolig glad i den velfungerende helårskroppen min, den jeg jevnt over passer sånn noenlunde godt på.

Strenge dietter, telling av kalorier, og sukkerfrie måneder er ikke noe for meg. Å jakte sommerkroppen så fort jula er over, er heller ikke noe jeg trakter etter. Syns det virker så innmari kjedelig for å være helt ærlig. Fortsett å lese «Helårskroppen min må ha noen regler»

Jeg er faktisk livredd

Jeg er faktisk livredd.

0 1 1 768x1024 - Jeg er faktisk livredd

Da jeg var liten hadde jeg en opplevelse som satt et støkk i meg. Ikke bare der og da, men tydeligvis langt inn i voksen alder.

Jeg husker det som om det var i går. Den ekle lukten og den lammende redselen. Lyden kan jeg også minnes, jeg grøsser bare ved tanken.

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg kan ikke ha vært så veldig gammel. Jeg var så heldig og skulle til byens grusomme barnetannlege. Den årlige sjekken av de forholdsvis fine tennene mine sto for tur.

En lite barnevennlig mann var han, ganske illeluktende også. Ikke kom det annet en vondt lukt og grynting fra han bak munnbindet som heldigvis alltid var på plass. Han virket i grunn ganske sur. At han jobbet med barn, det var det vel ingen som kunne ha gjettet.

Men altså til dette «trollet» av en tannlege måtte jeg dessverre gå til, år etter år. Men det var først da han boret et «lite» hull uten bedøvelse at han ble et skremmende troll. Etter det ble alle tannleger troll og monstre for meg.

Skrekk og gru.

Etter den dagen fikk jeg et arr, et arr jeg alltid kommer til å ha med meg. Jeg har aldri igjen satt meg i tannlegestolen uten å kjenne på at angsten herjer rundt i kroppen min som en tornado. Jeg blir fysisk uvel bare ved tanken på at noen skal pirke i tennene mine. Jeg vet jeg overlever, men følelsen min sier til meg at jeg kommer til å dø. Jeg er faktisk livredd, hver eneste gang!

Når man tar med seg mammaen sin til tannlegen som 22 åring, da er ikke det akkurat for moroskyld og galskap. Da er det fordi man er 22 år og er mer redd for tannlegen enn noe annet i hele verden.

Og nå har det seg sånn at jeg skulle ha vært hos tannlegen for lenge siden. Men jeg har ikke blitt innkalt slik jeg bruker å bli.

Nå må jeg ringe selv for å få time, og det sitter milevis langt inne å ta den telefonen. Jeg må selv oppsøke død og pine. Men vet jeg må gjøre det før eller siden. Jeg fortrenger det, men er for glad i tennene mine til å klare å glemme det helt.

Gebiss i posten.

Nå har det gått så altfor lang tid siden sist jeg fikk sjekket gliset. Og jeg er sikker på at jeg har hundre hull om ikke flere.

Kanskje har tennene mine begynt å råtne, ikke så mye kanskje, men litt. Jeg har på følelsen at tannlegen får sjokk når jeg skal vise frem de «forsømte» tennene mine. Det er kanskje så mye jobb at de ikke orker tanken på å begynne på den en gang.

Kanskje de til og med bestiller gebiss til meg og ønsker meg lykke til videre i livet mens de følger meg ut døra og ber til gud om at jeg aldri kommer tilbake.

Innerst inne vet jeg at det ikke kan stå så galt til med perleraden min. Men det er denne frykten da, som jeg ikke klarer å kontrollere. Bestiller jeg en time så vet jeg at det blir så altoppslukende, da går jeg og gruer meg helt til timen er over. Jeg ser for meg det ene marerittet etter det andre. Jeg klarere ikke kontrollerer det, selv om jeg prøver så godt jeg kan.

Kanskje jeg må høre med mamma, kanskje hun kan bli med og passe på meg. Man blir aldri for gammel for å bli holdt i hånda av mammaen sin, det blir i alle fall ikke jeg.

Husk å pusse tennene! Ha en god natt 😉

Lurer på om det tar lang tid

Lurer på om det tar lang tid?

Det er noe jeg lurer litt på. Jeg har i grunn lurt på det en god stund nå. Jeg har spurt noen med litt erfaring, men svarene er litt vage. Og når jeg ser på min verre halvdel så håper jeg ikke han er fasiten på hvor lang tid det kommer til å ta.

Fortsett å lese «Lurer på om det tar lang tid»

En garasje i ruiner

En garasje i ruiner.

Noen ganger har jeg svært vanskelig med å forstå ting. Uansett om jeg setter godviljen til, så kan jeg ikke fatte og begripe at det er mulig.

Og en ting jeg aldri kommer til å forstå meg på, er hva Daniel holder på med i garasjen. Noen ganger så lurer jeg på om han bevisst slenger rot og skrot rundt for å se hvor rotete det kan bli. For slik ser det ut, det kan til tider ikke bli verre.

Fortsett å lese «En garasje i ruiner»