Jeg er faktisk livredd

Jeg er faktisk livredd.

0 1 1 768x1024 - Jeg er faktisk livredd

Da jeg var liten hadde jeg en opplevelse som satt et støkk i meg. Ikke bare der og da, men tydeligvis langt inn i voksen alder.

Jeg husker det som om det var i går. Den ekle lukten og den lammende redselen. Lyden kan jeg også minnes, jeg grøsser bare ved tanken.

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg kan ikke ha vært så veldig gammel. Jeg var så heldig og skulle til byens grusomme barnetannlege. Den årlige sjekken av de forholdsvis fine tennene mine sto for tur.

En lite barnevennlig mann var han, ganske illeluktende også. Ikke kom det annet en vondt lukt og grynting fra han bak munnbindet som heldigvis alltid var på plass. Han virket i grunn ganske sur. At han jobbet med barn, det var det vel ingen som kunne ha gjettet.

Men altså til dette «trollet» av en tannlege måtte jeg dessverre gå til, år etter år. Men det var først da han boret et «lite» hull uten bedøvelse at han ble et skremmende troll. Etter det ble alle tannleger troll og monstre for meg.

Skrekk og gru.

Etter den dagen fikk jeg et arr, et arr jeg alltid kommer til å ha med meg. Jeg har aldri igjen satt meg i tannlegestolen uten å kjenne på at angsten herjer rundt i kroppen min som en tornado. Jeg blir fysisk uvel bare ved tanken på at noen skal pirke i tennene mine. Jeg vet jeg overlever, men følelsen min sier til meg at jeg kommer til å dø. Jeg er faktisk livredd, hver eneste gang!

Når man tar med seg mammaen sin til tannlegen som 22 åring, da er ikke det akkurat for moroskyld og galskap. Da er det fordi man er 22 år og er mer redd for tannlegen enn noe annet i hele verden.

Og nå har det seg sånn at jeg skulle ha vært hos tannlegen for lenge siden. Men jeg har ikke blitt innkalt slik jeg bruker å bli.

Nå må jeg ringe selv for å få time, og det sitter milevis langt inne å ta den telefonen. Jeg må selv oppsøke død og pine. Men vet jeg må gjøre det før eller siden. Jeg fortrenger det, men er for glad i tennene mine til å klare å glemme det helt.

Gebiss i posten.

Nå har det gått så altfor lang tid siden sist jeg fikk sjekket gliset. Og jeg er sikker på at jeg har hundre hull om ikke flere.

Kanskje har tennene mine begynt å råtne, ikke så mye kanskje, men litt. Jeg har på følelsen at tannlegen får sjokk når jeg skal vise frem de «forsømte» tennene mine. Det er kanskje så mye jobb at de ikke orker tanken på å begynne på den en gang.

Kanskje de til og med bestiller gebiss til meg og ønsker meg lykke til videre i livet mens de følger meg ut døra og ber til gud om at jeg aldri kommer tilbake.

Innerst inne vet jeg at det ikke kan stå så galt til med perleraden min. Men det er denne frykten da, som jeg ikke klarer å kontrollere. Bestiller jeg en time så vet jeg at det blir så altoppslukende, da går jeg og gruer meg helt til timen er over. Jeg ser for meg det ene marerittet etter det andre. Jeg klarere ikke kontrollerer det, selv om jeg prøver så godt jeg kan.

Kanskje jeg må høre med mamma, kanskje hun kan bli med og passe på meg. Man blir aldri for gammel for å bli holdt i hånda av mammaen sin, det blir i alle fall ikke jeg.

Husk å pusse tennene! Ha en god natt 😉

Lurer på om det tar lang tid

Lurer på om det tar lang tid?

Det er noe jeg lurer litt på. Jeg har i grunn lurt på det en god stund nå. Jeg har spurt noen med litt erfaring, men svarene er litt vage. Og når jeg ser på min verre halvdel så håper jeg ikke han er fasiten på hvor lang tid det kommer til å ta.

Fortsett å lese «Lurer på om det tar lang tid»

En garasje i ruiner

En garasje i ruiner.

Noen ganger har jeg svært vanskelig med å forstå ting. Uansett om jeg setter godviljen til, så kan jeg ikke fatte og begripe at det er mulig.

Og en ting jeg aldri kommer til å forstå meg på, er hva Daniel holder på med i garasjen. Noen ganger så lurer jeg på om han bevisst slenger rot og skrot rundt for å se hvor rotete det kan bli. For slik ser det ut, det kan til tider ikke bli verre.

Fortsett å lese «En garasje i ruiner»

Sjelden jeg graver så dypt.

Sjelden jeg graver så dypt.

Når ting er vanskelig eller tungt så gjelder det som oftest bare å stå i det. Bare man står støtt lenge nok, så blir det lettere med tiden. Noen ganger er det tøffere og vanskeligere enn andre. Og i blant kan det virket som en helt umulig oppgave.

Fortsett å lese «Sjelden jeg graver så dypt.»

«Fijitime» og hvilepuls

20190712 144956 e1564397760566 768x1024 - "Fijitime" og hvilepuls

«Fijitime» og hvilepuls.

For meg er ferie, så lite stress som mulig. Selv om jeg vet at noe stress blir det uansett hva vi foretar oss. Og det som ikke er stress for meg, kan kanskje oppleves stressende for andre. Derfor kan det være sabla gildt å feriere sammen med noen som er i samme båt som meg.

Fortsett å lese ««Fijitime» og hvilepuls»

Med livet som innsats

Med livet som innsats.

Jeg er redd for høyder, det har jeg alltid vært. Men jeg liker det litt også, på en merkelig måte. Jeg elsker karuseller høyt oppi i lufta og slike ting. Jeg har store planer om å ta Zipline i Holmenkollen om en ukes tid til. Men det er en ting jeg helst unngår, og det er stiger. Jeg får vondt i magen når jeg ser en stige. For meg så oppleves det som noe svært skjørt og usedvanlig farlig.

Fortsett å lese «Med livet som innsats»