Spør meg aldri om det er langt.
For noen dager siden ringte min søster meg, hun hadde akkurat kjørt forbi meg på tur med de to deilige hundene våre. Da spurte hun meg om jeg skulle på langtur. Men jeg visste ikke hva jeg skulle svare, for hva er egentlig langtur? Jeg skulle jo bare en kjapp fjorten kilometers tur.
Men jeg har skjønt at ingen må spør meg om hva som er langt, for sannsynligheten er stor for at jeg kanskje sier nei uansett. For hva er vel egentlig langt? Det kommer veldig an på hvordan man ser det.
Føler ingenting er for langt så lenge jeg har tiden og veien foran meg. Det er nydelig og befriende å begi seg av gårde uten mål og mening. Bare gå eller jogge så langt det lar seg gjøre. Men ofte er det tiden som styrer hvor langt jeg kommer.
Korte eller lange turer, for meg så handler det om alenetid. Noe som virkelig er som terapi for kropp og sjel. Det er fantastisk nydelig. Det gir meg så utrolig mye. Føler den tiden jeg har alene på tur gir meg mer en den jeg tilbringer i sofaen.
Bare en liten tur.
De fleste som kjenner meg vet at en liten tur nødvendigvis ikke er så liten. Kanskje de tenker jeg ikke har begrep på avstand, men det vil jeg si jeg har. Men avstanden har ikke så stor betydning, så lenge turen gir meg masse glede og overskudd. Noe den stort sett gjør. Bortsett fra en sjelden gang i nye og ne hvor jeg faktisk burde ha stått over.
Jeg tror jeg alltid har hatt et slikt forhold til avstand. Har tråkket mye frem og tilbake til Arendal på sykkel da jeg var yngre. Og jeg kan aldri huske at tanken på at det var langt slo meg, ikke et sekund en gang. Jeg har vært på uendelige mange turer på kjente og ukjente stier uten å vite avstanden.
Så tror nok ikke dette er noe som forandrer seg noe nevneverdig i fremtiden. Så lenge helsa holder og kneet mitt er på godlag.
Turkameratene våre gjør turene enda bedre.
De fine turene har jo bare blitt enda mer lystbetont etter at vi fikk Ailo og Alma. Selv om jeg vet at Alma har en grense for hva hun gidder å være med på. Blir det for langt, da går det helt i ball for ho. Men Ailo, han er med på alt. Så der kan det aldri bli for langt.
Det er de to herlige skapningene som får meg ut når jeg sitter inne og fryser med blå lepper de kaldeste vinterdagene. Det er de som ubevisst overtaler meg ut av huset når regnet pisker sidelengs og lysten ikke er helt til stede. Hadde det ikke vært for de da, så hadde jeg nok ikke begitt meg ut på akkurat slike dager.
Drømmen om å gå Mammutmarschen er stor.
I år hadde vi egentlig planer om å gå Mammutmarschen i København, men tiden strakk dessverre ikke til. Men håper vi får det til neste år.
Merkelig nok er dette noe Daniel mer enn gjerne blir med på. Han vil jo gjerne at vi skal gønne på litt i tillegg.
De siste gangene vi har pratet om marschen har han sagt at vi virkelig må gi jernet. Når han begynner å få slike tanker så vurderer jeg å oppfordre han til og spise litt mer meierismør . Kanskje jeg bør motivere han til å ligge mer i sofaen fremover, istedenfor å lure han med på joggetur. For skjønner jo at han har kommet i litt bedre form den siste tiden når han er så positiv til denne utfordringen.
Jeg kan jo ikke henge etter han hele turen, som et gammelt slips. Er glad han skal bære bagasjen min da, selv om han ikke vet det selv. For er jo en del ting vi trenger til en slik tur.
Da skal vi klare å gå hundre kilometer på tjuefire timer. Noe jeg tror er veldig overkommelig, men kan være jeg tar feil. Tar nok grundig feil hvis Daniel skal småjogge med de slanke beina sine med meg på slep.
En ting er sikkert, da kan vi i alle fall si vi skal på langtur. For hundre kilometer er jo litt langt. Kanskje vi til og med syns det blir for langt. Men det vil tiden vise.
Ha en fin dag 😉