Jeg er faen så lei av feige mennesker!
Feige mennesker som alltid vil være innafor med alle, det har jeg ingen forståelse for. I alle fall ikke når jeg ser hva slags lidelse det kan påføre et annet menneske, akkurat den feigheten, den har jeg virkelig fått så nok av nå. Ja, jeg er faen så lei av feige mennesker.
Den feigheten jeg har sett i det siste er så blodig urettferdig, og jeg stusser over hva disse feige menneskene er redd for. Fordi det er jo ingenting å være redd for, absolutt ingenting! Istedenfor å stå med rak rygg å være til hjelp så stikker de hodet i sanden, håper på det beste og tror at stormen vil slutte før eller siden. Men denne stormen slutter ikke, stormen som ble startet av et par uredde mennesker for en stund tilbake. Den stormen slutter ikke før rettferdigheten og godheten seirer, og det gjør den, før eller siden. Og det er med eller uten disse feige menneskene, som tier når de burde ha snakket.
Jeg har stort sett tenkt at folk liker meg, eller ikke. Har aldri hatt noe stort behov for at alle skal like meg. Jeg har alltid vært ærlig, og langt ifra feig. Men kanskje har jeg mistet noen «venner» på veien, men da har det også vært «venner» jeg ikke har hatt bruk for. Jeg er meg, og sånn er det bare. Jeg sitter ikke å ser på at noen blir urettferdig behandlet hvis jeg selv kan gjøre noe for å stoppe det, ikke om jeg vet at jeg kan være til hjelp.
Jeg er glad for at han jeg deler livet mitt med heller ikke er en feig faen, da hadde det gått han ille, med tanken på at han er sammen med meg. Jeg er så glad for at han har gjort det disse feige menneskene burde gjort for lenge siden, jeg kjenner at det gjør meg varm om hjertet. Men det forundrer meg at det var han som måtte gjøre det, når andre burde gjort det. I grunn så er det trist, det er nitrist.
Å ta tak i ting og det å tørre å konfrontere folk er viktig, det er viktig i livet generelt. Man kan ikke bare stikke hodet i sanden å håpe på det beste, selv om det ofte er det enkleste. Det føles kanskje enkelt der og da, men på sikt er det mye bedre å ta tak i det først som sist. Og kanskje kan man hjelpe noen, kanskje noen som er i sitt livs største krise.
Så når feigheten melder seg, spør deg selv hva du er redd for. Stort sett er det ingenting å være redd for. Med mindre noen har manipulert deg og har et sinnsykt balletak på deg, fordi da, da er du litt unnskyldt, men bare litt!