«Fijitime» og hvilepuls.
For meg er ferie, så lite stress som mulig. Selv om jeg vet at noe stress blir det uansett hva vi foretar oss. Og det som ikke er stress for meg, kan kanskje oppleves stressende for andre. Derfor kan det være sabla gildt å feriere sammen med noen som er i samme båt som meg.
I ferien skal batteriene lades.
I sommer hadde jeg bestemt meg for at jeg ville ta med meg de to store hjertene for å besøke tante Dott i Oslo. Så jeg pakket elbilen og suste avgårde med blide unger og en telefon med dårlig batteri.
Bilen gikk så det suste, flust med ladestasjoner innover til Oslo. Men da jeg skulle lade litt i drammen bare for sikkerhetsskyld så gikk det opp for meg at mobilen burde ha hatt litt mer strøm. Jeg var jo avhengig av å finne veien ved hjelp av telefonen. Ikke akkurat lommekjent i Oslo. Men jeg måtte jo bare ta en sjans på at den kom til å holde helt til jeg kom frem. For laderen, den lå jo selvfølgelig igjen hjemme.
Etter litt knoting og styr fant jeg frem. Og med et smil om munnen parkerte jeg akkurat i det telefonene min tok kvelden. Det var da jeg bestemte meg for at jeg alltid må ha en fulladet mobil før jeg begir meg ut på slike turer. Men det har jeg nok mest sannsynlig glemt til neste gang.
Endelig var vi fremme i den hyggelige leiligheten til verdens beste tante Dott. Klokka var vel åtte, men hvem ser vel på klokka i ferien?
Vi spiste taco og koste oss. Dro og kjøpte en altfor stor haug med godis for så å avslutte kvelden i parken like ved der tante Dott bor. Ungene koste seg og lekte ustoppelig. Jeg og tante Dott satt der og så på med den samme «Fijitime» holdningen og pratet. Med hvilepuls uten hastverk med å rekke noe, ikke engang leggetiden til ungene som for lengst var passert.
Lurer på hvorfor vi er så «Fijitime», vi som har vokst opp med foreldre som har sagt at vi må komme oss opp om morgenen for å få noe ut av dagen. Vi som sover til vi våkner av oss selv og tar livet med knusende ro. VI som spiser frokost i sneglefart mens vi planlegger dagen og koser oss uten et snev av hastverk. Og begge tenker vi alltid at det vi ikke rekker, rekker vi en annen gang. Og noen ganger, kan det være deilig og ikke få så mye ut av dagen. Kanskje det kan være vel så bra å få mye ut av kvelden, for det vil jeg absolutt si vi gjorde.
Ferien er til for å lade batteriene, ikke la de ende opp som mobilen min som sluknet helt. Man må ikke ha som mål å rekke mest mulig, heller som mål å oppleve ting uten stress og mas. Ta livet med knusende ro, fordi det er i ferien man kan det. Vips så er det hverdag igjen, og den er grei å møte uthvilt og med fulladede batterier.
Selv om vi sov vel og lenge så fikk vi med oss akkurat det vi hadde behov for. Ble noen gilde timer på Teknisk museum, en spennende tur i Vigelandsparken og bading på Sørenga. Masse leking i parken, godis og nydelig mat. Litt shopping ble det også innimellom. Og kveldene ble avsluttet med ganske så mange episoder av favorittserien til hjertene, «Soy Luna».
Sneglefart og planer som ble til underveis.
Og med en tante og en mamma som elsker «Fijitime» og hvilepuls så ble ferien riktig så avslappende og gild, selv i Oslo. I sneglefart ble planene til mens vi gikk, og om det ikke gikk helt etter planen, så var ikke det så nøye. Vi koste oss veldig og fikk ladet oss selv og telefonen.
Og selv om det vare en del ting vi hadde lyst til som ikke ble noe av, så tenkte vi bare at vi tar det igjen neste år hvis vi rekker det i sneglefart. For sneglefart, det er ferie for meg.
Ha en brun dag 😉