Hva var det nå egentlig jeg skulle huske på igjen?
Er jeg blitt dement, eller i alle fall kanskje i startfasen? Det er noe jeg stadig må spørre meg selv om, fordi jeg glemmer, noen ganger føler jeg at jeg glemmer alt. Men det er ikke helt sant, fordi jeg har aldri glemt ungene mine, og heldigvis for det. Men jeg glemmer mye, og noen ganger ting jeg føler jeg absolutt burde ha husket.
Jeg tenker på det i det ene sekundet, det er noe jeg bare må huske. Det andre sekundet står jeg og klør meg i håret og prøve å komme på hva jeg måtte huske, fordi hukommelsen min svikter meg, og jeg er helt blank. Men så går tiden og jeg glemmer til og med at det var noe jeg bare måtte huske.
Mobilen min er stadig på avveie, bankkortet mitt også. Og ofte så dukker de opp på de mest utenkelige plassene, og jeg blir like forundret hver gang. Men det har nå blitt en vane, en vane som i aller høyeste grad er vond å vende.
Noen ganger prøver jeg å legge ting på plasser jeg tenker kan være litt lure, men hva hjelper vel det, når de er så lure at jeg ikke kan huske de selv. Jeg prøver å ha systemer, men etter et stykke tid så er systemene mine kun et eneste rot jeg selv ikke skjønner bæret av. Selvfølgelig da med god hjelp av min samboer som ikke har system og orden på annet enn skjegget sitt, og det sier jo litt.
Jeg går ned trappa hjemme, med et mål om noe som skal gjøres. Eller kanskje jeg skal ned for å hente noe. Men så tar jeg siste trappetrinn og hjernen min svikter, jeg er helt blank. Hva var det nå jeg skulle? Hvorfor gikk jeg ned? Jeg får en vag følelse at det var noe jeg virkelig skulle, men min «unge» demens oppsøker meg igjen og jeg husker overhodet ikke hvorfor jeg gikk ned.
Jeg får stadig meldinger eller ubesvarte anrop på mobilen, kanskje av noen jeg elsker, og burde ha svart. Men jeg tenker som oftest at jeg skal gjøre det, bare litt senere! Men når senere kommer, da har jeg dessverre glemt det. Og til tider så blir jeg litt frustrert, og litt overgitt over meg selv. Men jeg vet, at de som kjenner meg, de kjenner meg!
Noen ganger i prat med andre forsvinner ord, ord jeg burde ha hatt lett tilgjengelige. Men noen ganger er orda helt borte, det er rart, i grunn litt vanskelig å forklare.
Avtaler og timer forsvinner som dugg for sola, og jeg husker såvidt hvor gammel jeg er. Men kanskje jeg allikevel husker det som er mest vesentlig. Selv om mobilen min ligger og ringer på et sted jeg ikke kan huske jeg har lagt den, mens bankkortet mitt blir vakset på førti grader sammen med yndlingsbuksa mi. Kanskje glemmer jeg å ta på meg truse, men jeg husker nå i alle fall buksa.
Hva var det nå jeg skulle huske på igjen, det spør jeg meg selv stadig vekk. Og jeg har ingen svar, men må bare kontantere at jeg har glemt det. Og «demensen» min, den lever den, men jeg prøve også å leve med den.
God natt! Håper jeg husker hvor senga er;)