Det kan være jeg er litt vel optimistisk.
Jeg har alltid tenkt at alt lar seg gjøre til det motsatte er bevist, noe jeg er veldig glad for. For stort sett, så er det oss selv som setter en stopper for hva som er mulig. Noen ganger så må man kanskje ofre litt, andre ganger kanskje litt for mye. Ofte så handler det nok mye om den grensa, grensa på hvor mye enkelte er villige til å ofre for å oppfylle sine drømmer. Ofte kan vi vel kanskje drømme om noe, som bare blir med drømmen. Akkurat som drømmen min om å kunne spille gitar, den tror jeg blir med drømmen. Fingrene minne passer ikke til gitaren, og de vil i alle fall ikke lystre. Og jeg har prøvd utallige ganger, like positivt innstilt hver gang. Men nei, det ligger ikke for mine fingre.
Selv om jeg har opplevd mye og fått oppfylt mange av mine drømmer, så er det fortsatt masse jeg drømmer om å gjøre. Og med tiden, så skal jeg gjøre det jeg kan for at det skal kunne skje. Selv med tre barn og en kjekk skjeggestubbetass i bagasjen så tror jeg det meste er mulig, det krever kanskje ørlite mer planlegging enn da jeg var alene. Men da er det jo himla bra at jeg har en mann som elsker å planlegge, i alle fall elsker han planen om å planlegge.
Jeg drømmer om alt fra å seile til Spania og til å bli sprek nok til å gjennomføre et helmaraton. Jeg er usikker på hva som blir enklest å gjennomføre, men holder en knapp på 42 km blodslit i en løype som visstnok var helt grusom i år. Seile til Spania, det skal jeg gjennomføre med gjengen min på slep når tiden er inne. Men jeg har en jobb å gjøre med Daniel før den tid, han som blir båtsyk bare av å sitte i en gummibåt på land. Men han må jo bare trene seg opp til å bli like sjøsterk som en viking! Hvis ikke så går det jo selvfølgelig fly! Men uansett, dette er noe jeg ser for meg ganske langt frem i tid. Håper bare det blir før hønsa får tenner.
Men jeg kan verken seile eller løpe 42 km, ikke har jeg seilbåt eller to knær som fungerer til å løpe med. Men så er det jo heller ikke i morgen eller til neste uke dette skal skje, det er lenge til. Maraton er jo ikke før neste år, og seilturen den har jeg jo ikke klart for meg enda. Men en dag skal vi seile til Spania, selv om jeg må lære meg å seile først. For det er i alle fall ikke det som skal stoppe meg, fordi det kan vel de fleste lære seg?
Men nå har jeg fått meg selv til å tro at jeg kan gjennomføre et helmaraton, selv her jeg sitter med et ubrukelig kne og skinne på beinet. Nå skal jeg bare få av skinna og få trent meg opp, det kommer til å gå lekende lett. Det er i alle fall det jeg tar høyde for i skrivende stund. Så hjelper det nok at jeg er en sta optimistisk jævel, som kanskje har vanskelig for å se sine begrensninger.
Det kan være jeg er litt vel optimistisk, men jeg vet jeg kan klare det. Jeg vet jeg må prioritere trening fremfor sofaen når roen senker seg og barna er lagt, men sofaen er jeg villig til ofre for å nå mitt mål. Kanskje er jeg så heldig å få selskap av kjekken som trener mye for tiden, men fortsatt bare i tankene. Når det kommer til å løpe maraton, så har han jo sin teori. Han mener etter 2.1 km så sitter det mye i hodet om man klarer det, men det kan jeg si med sikkerhet, det sitter nok ikke i mitt hodet! Så jeg satser ikke på at det stemmer.
Så får vi se da, om jeg har litt for god tro og store sko.
God natt:)