Nesten voksen og mørkeredd.
Jeg har alltid vært redd for mørket, helt siden jeg var liten. Jeg vet ikke om det er noen spesiell grunn til at jeg har blitt redd, eller om jeg rett og slett er født sånn. Men redselen den har vært der så lenge jeg kan huske, selv om jeg kanskje innerst inne vet at det ikke er noe å være redd for. Når jeg blir redd i mørket er det ofte for urealistiske ting. Ting som blir hundre prosent realistisk for meg i mørket.
Verst når jeg er alene.
Jeg har aldri vært redd inne, da har jeg alltid følt meg så trygg selv i mørket. Det er liksom når jeg kommer ut at redselen kommer over meg og jeg mister evnen til å tenke realistisk. Men redselen er ikke like overveldede om jeg er ute med andre. Med Daniel føler jeg meg tryggest, kanskje fordi han er et rovdyr selv!?
Redselen for rovdyr og hai.
Redselen for bjørn, ulv, grevling og hai har alltid vært der. Jeg vet det er lite sannsynlig at det dukker opp en skummel brunbjørn i skogen her i Tvedestrand. Men det er lett å tenke det når jeg ikke er redd, verre er det når jeg blir livredd og hundre prosent sikker på at jeg akkurat har sett en brunbjørn.
Hvis jeg bader i havet når det er mørkt, ser jeg garantert en hai eller en piraya som gleder seg til å sette tennene sine i meg.
Når jeg skal gå med søpla så tenker jeg at det går helt fint, siden søppeldunkene ikke står så langt unna huset vårt. Selv om det er mørkt, så våger jeg meg ofte ut. Men stort sett så ender jeg opp med å løpe tilbake til huset i enn rasende fart fordi det kommer en flokk med grevlinger etter meg. Og de er jo selvfølgelig bare ute etter å bite meg. Og de biter jo til det knaser før de slipper taket. Stadig har jeg sett ulv, elg og bjørn. Er nesten så jeg vil påstå at jeg har sett en dinosaur, ikke langt unna i alle fall. Jeg tror jeg vil kalle det et synsbedrag, for det er jo det det er. I mørket kan man se ting som ser ut som noe annet enn det det er.
For i lyset er jeg ikke redd, da føler jeg meg så trygg selv i de dypeste skoger. Men når mørket kommer, da forandrer alt seg.
Respekt for at andre har sin redsel.
Jeg har mange ganger fått høre mørket ikke er noe å være redd for. At rovdyr stort sett er mer redd for meg enn jeg er for dem, det kan godt være. Men det er lett å tenke slik når man selv ikke er redd. Men man skal ha respekt for at andre har sin redsel. Selv om jeg vet at et er tryggere å fly enn å kjøre bil, så hjelper det fint lite å si til en med flyskrekk. At vår hund er verdens snilleste, spiller vel ingen rolle for en som er redd for hunder?
Jeg er nesten voksen og mørkeredd, noe jeg mest sannsynlig alltid kommer til å være. Men jeg våger meg ut i mørket, til og med også i skogen. Selv med ulver, brunbjørner og en flokk med blodtørstige grevlinger som mest sannsynlig dukker opp når jeg blir redd. Og en ting jeg kan si sikkert, det gjør vondt å være så redd. Kanskje ekstra vondt, når jeg som voksen kanskje ikke skal være det.
God kveld 😉