Når man lyger så mye at man tror på det selv.
Å lyge er vel noe vi alle gjør innimellom, på en eller annen måte. Noen ganger er det helt greit med en hvit løgn, fordi den hele og fulle sannhet ikke alltid er det beste. Det finnes mange gode grunner til at man forteller hvite løgner. Men en hvit løgn er harmløs, og stort sett får det ingen konsekvenser om man forteller en hvit løgn i blant. For eksempel om Daniel sier han må på toalettet rett etter middag fordi han helst vil slippe å rydde, eller at jeg sier til ungene at butikken er tom for Nugatti. Det er hvite løgner, løgner som ingen tar skade av og som generelt er helt innafor.
Men når løgnene ikke lenger er hvite, da er det ikke lenger greit. Når andre får følger av løgnene dine, da er det på tide å stoppe opp å tenke seg om. Fordi driver man å lyger til enhver tid, uansett hva man foretar seg, da tror jeg at man etterhvert vil begynne å tro på det selv. Og det er farlig, og det ender i et kaos av usannheter hvor man mister seg selv. Og veien ut, kan være vanskelig, kanskje umulig å se på egenhånd.
Man lærer barna sine at det ikke er bra å lyge, da er det lurt om man som forelder ikke gjør det selv. Det er viktig å gå foran som et godt eksempel, fordi barna tar etter på godt og ondt.
Det å være ærlig og det å fortelle sannheten er viktig, både i forhold og i vennskap. Det er noe av det mest grunnleggende et forhold eller et vennskap er basert på.
Om man lever på en løgn så vil det kanskje gå bra en stund, kanskje vil man klare det lenge. Men det kommer en dag, og den dagen, den blir ikke god. Den dagen vil bli ganske så grå, kanskje helsvart. Men den dagen kommer, spørsmålet er vel bare når. Jeg har alltid sagt at sannheten vil seire, og det står jeg ved.