Når målet plutselig virker umulig å nå.
For noen uker siden var jeg sikker på at maraton og toughest ikke ville bli noe problem, jeg følte meg i god form og var ikke det minste bekymret for om jeg ville klare det. Følte jeg løp som en vind og var sterk som en bjørn, men jeg overvurderte meg selv litt. Det var i alle fall ikke en oppløftende treningsøkt jeg hadde i dag.
I motsetning de fleste andre så tror jeg at jeg klarer det meste, selv om jeg ikke er i nærheten av å klare det. Jeg tenker at jeg glatt kan klare å løpe noen mil og ta noen hang ups, men det går ikke akkurat glatt. Løpingen stopper etter en mil, og når det kommer til hang ups, da har armene mine nok med og i det hele tatt holde meg oppe.
Vil vel helst ikke vedkjenne meg det, men er nok litt for tung i fua, og i alle fall ikke så sterk som en bjørn.
Og jeg vet at jeg ikke kan lene meg tilbake å drikke øl mens jeg tror mirakler vil skje sånn som Daniel. Men for både han og meg er miraklenes tid over, så her nytter det ikke å ligge på latsiden.
Heldigvis er det håp, det er fortsatt noen måneder til. Men skjønner jo at jeg må jobbe hardt, mye hardere enn jeg allerede har gjort. Og det skal jeg klare, er vel mer bekymret for prinsen. Skjønner ikke hvor det ble av selvdisiplinen hans, tror den har tatt seg en ferie på ubestemt tid.
For å få Daniel litt mer på gli har jeg noen forslag til han, ikke sikkert han vil bli overbegeistret. Men det er verdt et forsøk. Jeg vil foreslå at han blender treningen inn i sin hektiske hverdag, tar situps mens han spiser, knebøy når han drikker, spensthopp når han pusser tennene, utfall mens han bretter tøy og diverse andre kombinasjoner som kan få han i form.