Så ble trening byttet ut med øl og sang.
Jeg hadde et lite håp i dag, men det skal sies at det var ørlite. Jeg hadde håpet at Daniel hadde innsett at det kanskje var på tide med litt trening, men skjønner jo egentlig at jeg like godt kan begynne å tro på julenissen.
Hjemmebrygget øl med litt for høy prosent og allsang med Stian var litt mer fristende enn intervalltrening på tredemølla. Så da ble det ikke noe trening i dag heller, noe han hadde hatt veldig godt av. Kanskje i morgen sier han selv, kanskje neste år tenker jeg da.
Når skrumpleveren puster deg i nakken og muskler har blitt til fett, da burde det være motivasjon nok, men tydeligvis ikke. Kanskje motivasjonen ligger i bunnen av ølfatet, så det kan nok være lurt at han drikker det før han tar tak i treningen. Da kan jeg tenke meg det blir fart på sakene her, eller så går det som nå, rett vest.
Selv om jeg ser at jeg drar «lasset» litt alene her så er jeg ved godt mot, jeg har troa, men det er på meg selv. Så kan Daniel komme etter når han finner det for godt, jeg elsker han jo både tjukk og tynn, eller i tykt og tynt som det heter. Men jeg innser at Daniel har endret seg «litt» siden den gangen han trente som Marit Bjørgen i motvind, og det kan jeg i grunn leve med.
Men nå skal det sies at jeg fikk litt god underholdning av «brothers in arms» her, nydelig sang og musikk. Håper en dag de starter band, de hadde blitt store. Kanskje ikke så store som anakondaen, men så skal det jo mye til for å bli så stor.
Her kommer en aldri så liten video av to av de skjønneste gutta i byen, stemme og gehør har de i alle fall.