Så får jeg overlate kaka til Daniel.
Bursdagsfeiring og jobb, det er ikke akkurat den beste kombinasjonen. Men det går jo det også, alt går om man er innstilt på det. Det er i alle fall min erfaring. Selv om det hele kan føles som et aldri så lite maraton.
Selv om vi har blitt flinkere til å begrense oss når det kommer til bursdager, så kan jeg vel si at vi styrer og steller litt uansett. Men det kommer vi jo på en måte ikke utenom. Ikke noe styr,da blir det heller ingen bursdag. Vi kunne jo ha kjøpt ferdigpizza og tress is, servert det med god samvittighet og et aldri så lite smil. Og jeg må nok innrømme at jeg var inne på tanken, men jeg gjorde ikke alvor av den, heldigvis. For nå er vi jo snart i mål, bortsett fra noen få ting.
Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte overlate gulrotkaka til Daniel. Fordi jeg rakk det simpelthen ikke i dag, er ikke alt man kan rekke på kort tid før jobben kaller. Men jeg lurer på om det var så lurt, klarer han å bake en gulrotkake mon tro? Det er jo veldig enkelt, men vet han kan komme til kort når det kommer til kaker og bakst. Men når jeg tenker meg om, så har han jo faktisk imponert meg noen ganger, med noen skikkelig flotte kaker. Men da har det vært lyst og engasjement inn i bildet, nå fikk han jo rett og slett en gulrotkake tredd nedover ørene. Så jeg får bare håpe på det beste og satse på at han gir jernet, og imponerer med verdens beste gulrotkake.
Nå er det ikke lenge før jobb og bursdagsmaratonet er over, men nå føler jeg meg jammen litt kjørt i hodet. Surrer og roter som bare det, og hukommelsen, den ligger sikkert et eller annet sted. Kanskje jeg er så heldig at jeg finner den i morgen.
Når roen senker seg i morgen kveld, da sitter jeg nok som en halvdau fiskebolle i sofaen og lengter etter senga. Men når den tid kommer, da må jeg bare stålsette meg og gjøre meg klar for nok en natt på jobb. Håper Gud eller noen andre gir meg styrke, da skal det nok gå eksemplarisk. Men går gjør det uansett, selv uten styrke.
Damatildaniel <3