Fra strøkent til bomba på null komma niks

Fra strøkent til bomba på null komma niks.

Jeg har med tiden blitt flinkere til å overse rot, rett og slett fordi jeg skjønte tidlig at jeg ikke hadde noe valg. Da jeg møtte denne betente nelaugingen jeg deler seng med i dag ble det raskt andre boller. Før han kom inn i bildet hadde jeg det alltid strøkent, og det var aldri så mye som en liten hybelkanin å skimte. Så kom han inn i livet mitt, han rotet det rett og slett litt til. Men jeg skjønte jo at jeg måtte endre meg litt for å klare å holde ut med denne prinsen fra «der ingen kunne tru at nokon kunne bu». Du kan jo kanskje si at støvet jeg engang hadde på hjernen ligger nå i alle kriker og kroker her hjemme hos oss, og det kan vel i grunn være like greit? Tror det er letter å leve med litt støv på gulvet enn støv på hjernen, i alle fall så føles det slik nå.

Fortsett å lese «Fra strøkent til bomba på null komma niks»

Noe er det faktisk verdt å ha dårlig samvittighet for

Noe er det faktisk verdt å ha dårlig samvittighet for.

Nei, du kan ikke få noe i dag. Nei, du kan ikke bestandig få noe. Det nytter ikke mase, og det nytter i alle fall ikke å gråte. Du kan spare til det, ønske deg det til jul eller til bursdagen din. Nei du kan ikke få is, heller ikke godteri, vi kan ikke spise det hver dag. Du kan bli så sur du bare vil, men det nytter ikke.

Fortsett å lese «Noe er det faktisk verdt å ha dårlig samvittighet for»

Noen kan tegne og male, men det absolutt ikke jeg

Noen kan tegne og male, men det kan absolutt ikke jeg.

Jeg har alltid drømt om å kunne tegne, men det ligger virkelig ikke i min natur. Jeg får det liksom ikke til, uansett om jeg prøver. Jeg har i alle fall ikke arvet evnen til å tegne, var vel ikke akkurat noe å arve på det området heller!? Kan ikke akkurat si jeg kan huske at gamlingene tegnet så veldig mye fint. Så nei, jeg er nok ikke «arvelig belastet» når det kommer til tegne «skills».

Fortsett å lese «Noen kan tegne og male, men det absolutt ikke jeg»

Det kan tenkes at jeg er litt vel optimistisk

Det kan være jeg er litt vel optimistisk.

Jeg har alltid tenkt at alt lar seg gjøre til det motsatte er bevist, noe jeg er veldig glad for. For stort sett, så er det oss selv som setter en stopper for hva som er mulig. Noen ganger så må man kanskje ofre litt, andre ganger kanskje litt for mye. Ofte så handler det nok mye om den grensa, grensa på hvor mye enkelte er villige til å ofre for å oppfylle sine drømmer. Ofte kan vi vel kanskje drømme om noe, som bare blir med drømmen. Akkurat som drømmen min om å kunne spille gitar, den tror jeg blir med drømmen. Fingrene minne passer ikke til gitaren, og de vil i alle fall ikke lystre. Og jeg har prøvd utallige ganger, like positivt innstilt hver gang. Men nei, det ligger ikke for mine fingre.

Fortsett å lese «Det kan tenkes at jeg er litt vel optimistisk»

Hva var det nå jeg egentlig skulle huske på igjen

 

Hva var det nå egentlig jeg skulle huske på igjen?

Er jeg blitt dement, eller i alle fall kanskje i startfasen? Det er noe jeg stadig må spørre meg selv om, fordi jeg glemmer, noen ganger føler jeg at jeg glemmer alt. Men det er ikke helt sant, fordi jeg har aldri glemt ungene mine, og heldigvis for det. Men jeg glemmer mye, og noen ganger ting jeg føler jeg absolutt burde ha husket.

Fortsett å lese «Hva var det nå jeg egentlig skulle huske på igjen»

Noen ting gjør meg så uendelig trist

Noen ting gjør meg så uendelig trist.

Er det noe her i livet som gjør meg trist, og ikke minst skikkelig forbannet, så er det når jeg ser, leser eller hører om barn som ikke har det bra. Barn som blir utsatt for ting barn ikke skal utsettes for, barn som ikke føler den gode tryggheten et barn skal føle. Barn som gråter, gråter fordi de virkelig har grunn til å gråte. Jeg kjenner at hjertet mitt også gråter, og jeg gråter for disse barna.

Fortsett å lese «Noen ting gjør meg så uendelig trist»

Kanskje jeg får bruk for de en gang

Kanskje jeg får bruk for de en gang?

Stort sett så vil jeg si jeg er en ryddig person, sånn jevnt over. Men er det noe jeg virkelig kan rote med så er det med klærne mine, inni klesskapet vel og merke. Så det er ikke sånn at Daniel snubler i de eller går og irriterer seg grønn over alt tøyet jeg slenger rundt meg, det har han sett på som sin oppgave her i huset.

Fortsett å lese «Kanskje jeg får bruk for de en gang»

Kan du ikke være babyen min en liten stund til

Kan du ikke være babyen min en liten stund til?

Da vi fikk det største hjertet vårt var alt nytt, skummelt og spennende. Og jeg husker at jeg følte at babytiden var lang, lenger enn med de to yngste. Jeg husker jeg gledet meg til nye ting hele tiden, jeg gledet meg til smilet, til latteren, krabbingen, til hun kunne sitte og til hun skulle begynne å gå. Jeg gledet meg rett og slett så mye til at det skulle skje noe nytt, ting gikk liksom ikke fort nok. Fortsett å lese «Kan du ikke være babyen min en liten stund til»

En smekker dundre på over hundre

En smekker dundre på over hundre.

Jeg kan vel kanskje si at Daniel ikke har vært i nærheten av å finne formen i sommer, men han har fått en aldeles nydelig form på magen. Litt fyldigere og fine bollekinn og enda litt mer vondt i vilja, vilja til å trene. Men jeg må jo bare si UNADJUSTEDNONRAW thumb fcb 300x300 - En smekker dundre på over hundredet, jeg hadde egentlig ikke trodd noe annet.

Så nå som jeg har skadet meg og sjokoladen hjemsøker meg som aldri før, da lurer jeg på om je
g skal lene meg tilbake i sofaen og la det stå til. Om ikke for alltid, så i alle fall for en liten stund. Det hadde i grunn vært litt deilig. Så kan vi sitte i sofaen begge to, sitte der å tenke på å trene mens vi tar en slurk øl for å klare å svelge unna enorme mengder med herlig potetgull og fantastisk sjokolade. Og det selv på en mandag! Fortsett å lese «En smekker dundre på over hundre»

Hva skal jeg fylle hverdagen min med nå liksom

Hva skal jeg fylle hverdagen min med nå liksom?

Så klarte jeg det, det som ikke skulle skje. Jeg klarte dessverre å skade meg på fotballen, såpass at det blir lenge til neste gang. Etter altfor mange timer på SSA med tidenes svoger fikk jeg beskjeden, beskjeden om at leddbåndet enten var skadet, i verste fall så hadde det røket helt av.

Fortsett å lese «Hva skal jeg fylle hverdagen min med nå liksom»