Jeg er jammen ikke helt sikker.

JQ3mSc1KQpqtz0cYPLiIA 1 e1553867362294 768x1024 - Jeg er jammen ikke helt sikker.

Jeg er jammen ikke helt sikker.

Når jeg sitter her hjemme og koser meg i sofaen, da er jeg skråsikker på en ting. Og det er at jeg skal klare å løpe maraton i Oslo om noen måneder. Men det er utrolig lett å tenke det. Hadde det bare vært like lett å gjennomføre det. Det er langt å løpe 42 kilometer, egentlig altfor langt. Men det er en sta jævel inni meg som sier jeg kan klare det. Og den sta jævelen, den tror jeg på. Stort sett i alle fall.

Fortsett å lese «Jeg er jammen ikke helt sikker.»

Jeg elsker det som er naturlig.

received 1027432874132421 768x1024 - Jeg elsker det som er naturlig.

Jeg elsker det som er naturlig.

Det er ingenting som er så fint som naturlig skjønnhet. Og den skjønnheten, den kan komme frem på så uendelig mange måter. Jeg elsker bilder som er tatt i øyeblikket, bilder som er ekte og forteller noe annet enn en nøye planlagt selfie.

Jeg blir trist av folk som fikser på alt de kan fikse på. Jeg tenker ofte på at vi selv hare tre hjerter, som sikkert kommer til å få slike tanker selv med tiden. Og jeg skal virkelig gjøre mitt for å hjelpe de på veien. Jeg elsker det som er naturlig, og det skal de vokse opp med. Naturlig og passe sunn, det er jo det jeg tror så sterkt på.

Naturlig flotte damer med issues.

Da vi var i Spania diskuterte vi jo alt mellom himmel og jord. Og da ble det jo pratet om kropp, utseende og issues. Selv var jeg fast bestemt på at jeg ikke hadde issues, men det klarte min ballerina in crime (Mai Linn) å overbevise meg om at jeg hadde. Så har jeg kanskje det da, men det har aldri vært der fokuset mitt har vært. Jeg prøver å fokusere på det jeg liker med meg selv. Og så minner jeg meg stadig på hvordan Daniel reagerer når han ser meg naken. Og den reaksjonen kunne nok gitt de fleste en liten bust av selvtillit. Jeg har lært meg hvor fokuset bør være, og det er vel det som gjør mine issues ganske så ubetydelige.

Men med denne kremen av damer, så tenker jeg at jeg håper de gjør som meg. Ser deg i speilet og ser det som er bra, fordi det er så mye som er bra. De er så utrolig flotte, alle på hver sin unike måte. Kanskje er issues en del av livet, men la de for all del komme i skyggen av alt det som er så bra. Og ingenting er vel som flotte damer i sin beste alder. Damer som lar issues være issues mens det naturlige får blomstre som bare det.

Naturlig skjønnhet på alle måter.

Kanskje jeg har lært mye av Daniel. Han er jo naturligheten selv. Naturisten også hvis han får litt for mye i promille. Han er i grunn ganske så naturlig pen og sånn passe digg. Selv til og med akkurat i det han snubler ut av senga om morgenen. Han er kanskje litt morgengretten, men det ser jeg lett forbi med det tempelet og det utseende han bærer rundt på.

Jeg elsker det som er naturlig, det kommer jeg alltid til å gjøre. Forhåpentligvis også når sinnarynkene får fotfeste i mitt ansikt. Men det vil jo tiden vise.

20190314 233320 e1553644389859 768x1024 - Jeg elsker det som er naturlig.

Ha en god natt 😉





Det ble litt spennende for å si det mildt.

20170218 131937 e1553550381762 768x1024 - Det ble litt spennende for å si det mildt.

Det ble litt spennende for å si det mildt.

Jeg kom meg hjem på morgenen i går, med bare så vidt det var. Jeg kjente at pulsen min steg mens rekkevidden på bilen sank. Og den sank usedvanlig fort. Og turen fra Brekka til Tvedestrand har aldri noen sinne vært så lang. Jeg prøvde å kjøre så effektivt som mulig, bremset mye der det var mulighet for det. For å være ærlig så tror jeg aldri jeg har bremset så mye som jeg gjorde på den turen i går. Bremsing fikk på en måte en ny mening. Jeg kan jo si at jeg bremset for å komme meg hjem. Og det var akkurat det jeg gjorde. Jeg må si at jeg var veldig glad at det kun var meg og den nesten utladede bilen min på veien akkurat da. Tror nemlig det kunne ha vært en liten fare for at noen kunne ha mistenk meg for fyllekjøring.

Var ikke helt sikker på om jeg kom meg hjem.

Etter en time i bilen på utsiden av Arendal båt og billakkering var tålmodigheten min slutt. Magen var sulten og frosten hadde satt seg skikkelig i kroppen. Jeg tenkte at det fikk briste eller bære. Så jeg koblet meg fra den elskverdige stikkontakten og spant avgårde i håp om å komme meg hjem.

Selv om jeg levde i håpet, så var jeg ikke sikker på om bilen holdt helt hjem. Jeg var forberedt på å gå, men tenkte det var greit å komme sånn cirka noenlunde hjem. Jeg hadde mest av alt bare lyst til å sove. Men jeg hadde en plan B, og det var hurtiglading på grisen. Men den planen gikk jo rett vest da jeg sto på grisen og det gikk opp for meg at hurtigladere, den lå hjemme.

Så med åtte kilometere igjen på «tanken» så bremset jeg meg ned til byen, i håp om å øke rekkevidden så mye som mulig. Men opp mot Glastadheia sank kilometerene fortere enn svint. Det ble litt spennende for å si det mildt. Men da jeg var på toppen, pustet jeg lettet ut. Det var da jeg skjønte at bilen kom til å holde helt hjem. Jeg var lettet, sola skinte og plutselig så følte jeg meg så utrolig glad og lettet. Jeg kom meg hjem, med tre kilometer igjen på «tanken». Enten så var det flasks , eller så var det dugelig bra beregnet.

Når hodet landet på puta.

Mett og varm fikk jeg krabbet meg opp i senga. Jeg la hodet på puta å tenkte på turen jeg hadde hatt hjem fra jobb. Jeg var så glad for at jeg befant meg i senga istedenfor at jeg vandret gatelangs på grunn av en utladet bil. Men det hadde jeg mest sannsynlig ikke gjort. For løsningsorientert som jeg er så hadde jeg nok ringt til papsen. Han sier jo stort sett aldri nei når gullungene trenger hjelp.

Takket for strømmen.

Det er kanskje ikke så ille å stjele litt strøm når man er i nød. Men det minste jeg kunne gjøre var jo å ringe for å takke. Så det fikk jeg gjort i dag. Jeg snakket med hyggelig mann som sikkert tenkte sitt. Så nå har jeg god samvittighet og fulladet bil som aldri skal gå tom for strøm. I alle fall ikke sammen med meg.

Ha en god kveld 😉

20190324 082456 1 e1553550512138 768x1024 - Det ble litt spennende for å si det mildt.




Trøtt men løsningsorientert

20190324 082510 e1553415345981 768x1024 - Trøtt men løsningsorientert

Trøtt men løsningsorientert.

Akkurat nå så skulle jeg ha vært hjemme. Men noe gikk galt da jeg akkurat kom tidsnok til jobb i går kveld. Etter en liten traumatisk tur i skogen før jobb og litt stress så var jeg kanskje ikke helt årvåken. Jeg satte bilen til lading, og snublet inn døra på jobb med godt mot for den kommende natta. Men lite visste jeg om at jeg hadde glemt å kontrollere en aldri så liten vesentlig ting, at bilen min faktisk ladet.  Den nye søte bilen som bare er søt når den er ladet. Laderen var i og alt så tilsynelatende perfekt ut, men så gikk det jo litt radig der jeg kom på jobb hesblesende uten et sekund å miste. Så glemte jeg og se at den faktisk ladet, og det var litt dumt, jeg skjønner det nå.

Femten kilometer ja, det var ikke mye.

Jeg satt meg i bilen og tenkte at det skulle blir sabla godt å komme hjem til en deilig dusj og senga. Jeg kjørte avgårde med radioen akkurat passelig høyt. Jeg lente meg tilbake og lot tankene fly.

Men da jeg hadde kjørt en liten stund, kanskje fem minutter eller noe. Da så jeg at bilen var nær ved å gå tom for strøm, femten kilometer igjen var det jeg kunne se med mine trøtte øyne. Det var jo ikke så veldig mye. Jeg begynte å tenke, hva pokker skulle jeg gjøre? Skulle jeg stoppe ved et hus og be om å få lade bilen, skulle jeg satse på at det holdt? Noe det absolutt ikke hadde gjort. Og mens jeg tenkte så kjørte jeg, og femten kilometer ble til åtte. Da kjente jeg at jeg ble litt svett i panna. Jeg stoppet bilen for å tenke, men ble ikke noe særlig mye klokere. Jeg visste jeg måtte lade, men jeg visste bar ikke hvor.

En løsningsorientert trøtting med flaks.

Jeg visste at Arendal båt og billakkering lå på brekka, og tenkte kanskje at det var en stikkontakt å oppdrive der. Jeg visste det var en sjanse å ta, men hva annet skulle jeg gjøre. Det fristet lite å banke på dørene til andre som kanskje sov, selv om jeg hadde gjort det om det var den eneste utveien. Og med fire kilometer igjen på «tanken» så svingte jeg inn der hvor Arendal båt og billakkering ligger. Og så ser jeg jammen det jeg leter etter med det samme, høyt oppe på veggen der er det en stikkontakt. Og aldri noen sinne har jeg følt en slik enorm glede over å se en stikkontakt før. Jeg ble så lettet og glad, selv om jeg visste det ville ta litt tid. Men jeg visste at jag ikke hadde noen valg, så det bare å få tiden til å gå mens bilen ladet i snilefart.


Følelsen av å være litt kriminell og veldig kald.

Så nå sitter jeg her og føler jeg er litt småkriminell, men jeg sjeler jo bare litt strøm. Og i morgen skal jeg ringe å takke for strømmen. Men nå vil jeg bare få ladet den nok til at jeg kan komme meg hjem. Jeg er trøtt, kald og sulten. Så jeg gleder meg til å komme meg hjem, ekstra mye i dag. Og jeg må jo dra litt på smilebåndet for dette ser litt teit ut. Men det kunne vært verre, nå kommer jeg meg i alle fall hjem forhåpentligvis. Må bare lade litt til, så er jeg på hjula igjen som om ingenting har skjedd. 

Og det er mulig at jeg kanskje kommer til å sjekke at bilen faktisk lader heretter. Greit at jeg klarer meg uten strøm på mobilen, men det er ikke helt det samme.

Ha en god dag 🙂 god natt 🙂

20190324 082450 e1553415267774 768x1024 - Trøtt men løsningsorientert
- Trøtt men løsningsorientert

Fantastisk koseligbra tur

IMG 4851 1024x576 - Fantastisk koseligbra tur

Fantastisk koseligbra tur.

Så var turen til Spania over for denne gang. Noen dager med galskap, øl, vin, dans og seriøse samtaler. Og for og ikke glemme det nydelige været da, som var like strålende som oss damene til sammen. Selv så koste jeg fua av meg i et fantastisk selskap av spreke unge damer i sin beste alder. Noe sier meg at vi alltid kommer til å være i vår beste alder, det er liksom det vi har bestemt oss for. Og det er i grunn ganske så fantastisk.

Og mens Daniel holdt fortet hjemme, så koste jeg meg på en fantastisk koseligbra tur. En tur blandet av herlig galskap og seriøse samtaler. Litt ballett med min fantastiske dansepartner på halvannen meter ble det jo selvfølgelig også. Vi drakk øl fra tidlig morgen til sent på kveld. Vi spiste godt mat vi alle hadde godt av. Vi slikket sol under skyfri himmel mens vi pratet om alt mellom himmel og jord. Vi lot humla suse og tok ting litt som det kom. Ingen spikret plan, men vi hadde vel en halvveis plan. En halvveis plan er en god plan, da er det alltid rom for endring.

Liker egentlig ikke så mange damer.

At jeg har hatt det gildt på tur med så mange damer, sier mer om de enn om meg. Og at dette til og med er andre gang vi er på tur er jo helt fantastisk. For meg som har hatt en fast nydelig følgesvenn hele livet, har dette i mange år vært helt utenkelig. Jeg orker ikke sånn damestyr, jeg orker ikke dill dall. Intriger og drama, det er noe jeg kan se på tv, og da til nød. Men i livet mitt velger jeg det bort om jeg kan. Og med min Elisabeth har det aldri vært noe problem, og det er jo derfor vi har hengt sammen som erteris hele livet. Jeg føler jeg har vært utrolig heldig siden jeg har hatt en slik unik og fantastisk venn som henne. Min klippe og min juvel.

Men så kom det plutselig noen damer inn i livet mitt, som ikke laget intriger og drama. Noen jeg faktisk kunne trives utrolig godt med med, og det hadde jeg egentlig aldri trodd. Men det jeg ser, er at det bor litt Elisabeth i de alle sammen. De får meg til å føle meg bra og verdsatt uten og egentlig gjøre så mye. De klarer det kun ved å være seg selv. Det er enkelt og ukomplisert, selv med så mange damer samlet på samme sted. Er det mulig? Jeg må jo hatt litt flaks, for sånne damer vokser jo strengt tatt ikke på trær. Men de spiller jo faktisk fotball hele gjengen. Så det at jeg begynte på fotball, det var det en mening med.

Det tar jo litt på.

Det tar på å stadig være i sin beste alder, det er helt sikkert. Så etter noen dager med mye galskap, god mat og drikke så er det alltid godt å komme hjem igjen også. Med gode minner etter en fantastisk gild tur. Kanskje var det ikke bare kofferten som hadde ekstra vekt på vei hjem, det hadde kanskje vi også.

Så er det jo bare å glede seg og håpe på at det blir en tur igjen om ikke så altfor lenge.

Adios me amigas 😉



Når hodet ikke er helt med.


Når hodet ikke er helt med.

Kjære gamle fine menneske, du som ikke vet at du er gammel. Du som tror du skal på skolen, selv om du snart blir hundre år. Du som snakker så varmt om din mor og din far som om de fortsatt lever. Dine øyne gløder når du prater om de. Kjære gamle fine deg, jeg kan ikke se deg i øynene og fortelle sannheten. Fordi hodet ditt, det er et annet sted, og livet ditt er for deg noe helt annet enn det jeg ser. Kjære deg, du som kanskje ikke alltid ser virkeligheten slik den er.

Du er snart hundre år, og tror du skal på skolen. Og det tror du så sterkt på, selv med krokete rygg og svake bein. Selv med grått hår til alle kanter, så ser du deg selv som et skolebarn med rak rygg og et klart hode. Når jeg ser på deg så ser jeg ingen elev, men et gammelt fint menneske med trette øyne og en sliten kropp. Med et hode fullt av minner, minner du tror er det livet du lever nå. Minner fra da du var liten og gikk rakrygget til skolen og hadde hele livet foran deg.

Et slag i ansiktet.

Det er ikke lett når hodet ikke er helt med. Men det er heller ikke noe greit når du innser at du er langt i fra den eleven du trodde du var, og når du gang på gang innser at foreldrene dine faktisk er døde. For når du glimter til med klare øyeblikk, og ser ting klinkene klart, da kan det være som et slag i ansiktet. Så sitter du der med dine gamle trette øyne fulle av tårer, fordi virkeligheten inntreffer. Virkeligheten du ikke kan gjøre noe med.

Når din alderdom bare blir kaos.

Du sitter der med din krokete rygg og follede hender. Du klarer såvidt å komme deg på beina, men er mest bekymret for hvordan du skal komme deg til skolen. Ditt hjem er ukjent for deg, du kjenner deg ikke igjen. Du er sikkert på at hjemmet du bor i ikke er ditt. Noen ganger er du oppskaket fordi du tror du må hjem til noen, du er overbevist om at noen venter på deg hjemme, i et hjem som ikke finnes.

Med unntak av klare øyeblikk, så er din alderdom preget av et uendelig kaos. Din hverdag er uklar og rotete. Men midt i kaoset blir ditt hode klart. Men det er da innser du at du har mistet grepet, og ikke lenger kan styre ditt eget liv. Og det er lett å se at du preges av det, dine øyne forteller meg så mye. Dine trette gamle øyne klarer ikke å skjule din redsel. Dine tårer og din fortvilelse skinner så lett igjennom.


Jeg skal hjelpe så godt jeg kan.

Jeg kan ikke ta bort din redsel og fortvilelse. Jeg kan ikke fjerne kaoset i ditt hodet. Men jeg kan i alle fall prøve å gjøre det litt bedre for deg, jeg kan prøve å lette din redsel og din fortvilelse. Jeg kan gjøre så godt jeg kan, for at du skal få det best mulig. Og det er det jeg skal, fordi jeg bryr meg om deg.

Og når du tror du er en elev som skal på skolen, så er det viktig å huske på at du en gang sikkert var det. Det er viktig å tenke på at det er virkeligheten for deg, selv om det ikke er det jeg ser. Det viktigste er å gjøre situasjonen så god som mulig for deg. Dette er ditt liv, det er din hverdag.

Så gamle fine menneske, du som tror du er en ung lovende elev, jeg skal hjelpe deg så godt jeg kan.

Ha en fin dag 😉






Frykten for motbakker er stor.


Frykten for motbakker er stor.

Jeg liker ikke motbakker, og da mener jeg bokstavelig talt motbakker. Jeg liker å jogge, men da best i nedoverbakker eller på sletter. Oppoverbakkene skremmer meg, det har de alltid gjort. Men jeg vet jo at jeg det blir lettere, jo mer jeg løper oppover. Men Jeg vet også, at før det blir litt lettere, så må jeg presse meg selv ut av komforsona, og det er ikke alltid like lett.

Kjenner på de rareste tingene.

Jeg er stort sett ganske flink til å tenke positivt. Men når de gjelder løping i motbakker, da forsvinner de positive tankene ganske fort. Jeg tenker ofte at jeg er for tung i fua og at jeg ikke er laget for å løpe i oppoverbakker. Noen ganger kjenner jeg at jeg har vondt over alt, selv om sannheten er at jeg ikke har vondt en plass. Det er kun fordi jeg vil ha en unnskyldning for å stoppe. Jeg tenker mange destruktive tanker når jeg møter en motbakke. Jeg klarer ikke å ha riktig fokus. Og mine egne tanker får meg til å føle meg som en julegris som sliter med å sette det ene beinet foran det andre. Noen ganger, så blir jeg til og med akutt forkjølet. Og alle vet jo hva forkjølelse gjør med pusten, spesielt i en oppoverbakke.

En bitteliten del av meg gir aldri opp.

Selv om store deler av meg gir opp innimellom, så er det noe som får meg til å fortsette. Det er en liten stemme inni hodet mitt som får meg til å holde koken. En liten stemme som er stor nok til at den får meg til å bevare troen på at jeg kan klare alt det jeg vil . Og det er den som redder meg i skumle motbakker, selv om jeg føler meg som en forkjølet julegris med litt for mange destruktive tanker i hodet.

Litt mindre julegris i det minste.

Selv om frykten for motbakker er stor, så er det vel i motbakker man blir sterkere? Selv om jeg er overbevist om at løping generelt gjør man blir sterkere. Men min frykt for bakker forsvinner i alle fall ikke i nedoverbakkene, det er helt sikkert.

Og etter en løpetur med min smukke strikkemaskinvenninne Ingeborg i går, ble jeg positivt overrasket. At hun holdt koken overrasket meg ikke, for hun løper jo like bra som hun strikker, beina går alltid som nåla i en strikkemaskin. Tror aldri hun har følt seg som en forkjølet julegris noensinne. Men i går holdt jeg koken, sammen med henne. Og da kan jeg ikke være annet enn stolt og glad, selv om jeg grøsser av å tenke på å løpe den bakken igjen. Jeg kjenner beina blir sure og julegrisen kommer smygende bare av tanken. Men i går følte jeg meg litt mindre julegris i det minste, og det er jo noe.

Men kanskje jeg en dag syns det er lett, men det tviler jeg på. Men stemmen inni hodet mitt sier at en dag er sure bein og forkjølet julegris historie. Så jeg har en tro, en utrolig liten en.

Ha en god kveld 😉



Jobbing i helgene går i grunn fint.

Jobbing i helgene går i grunn fint.

Da jeg var liten, ville jeg bli frisør eller bonde når jeg ble stor. Men jeg ble ingen av delene. Jeg fant i grunn aldri ut hva jeg ville bli, og vet det egentlig ikke enda. Men jeg tok fagbrev i omsorgsfag bare for å gjøre noe, og nå har jeg jobbet som det ganske så lenge når jeg tenker etter. Og at nattarbeid var noe for meg, det hadde jeg aldri trodd. Men jeg søkte på en stilling, og fikk den. Og når jeg føler jeg har verdens beste kollegaer, og har det ganske fleksibelt, da er det i grunn ikke så ille om jeg må jobbe helger innimellom.


Sjeldent stress og styr.

Jeg kan aldri huske jeg har stresset noe særlig med å få hjertene i barnehagen. Det gjør vi vel ikke noen av oss, siden Daniel aldri begynner før klokken ni. Jeg har hatt hjertene mine mye hjemme, fordi jeg har hatt den muligheten.

Hvis jeg har behov for å sove litt på dagen før jeg skal på vakt, så leverer jeg gulla ganske så sent. Noen ganger kommer jeg dinglende klokken elleve. Jeg ser det veldig klart nå, at jeg og hjertene har hatt mange fordeler med at jeg jobbet natt i så mange år. Selv om det til tider kan være beinhardt, så syns jeg det er verdt det.

Fordeler og ulemper med alt.

Jeg tror at det finnes fordeler og ulemper med alle jobber, sånn som det er med det meste her i livet. Men jeg har valgt å se det som er positivt med min jobb, selv om jeg til tider vurderer noe annet. Hvis jeg velger å finne på noe annet, så mister jeg de menneskene jeg trives så godt med. Og jeg ender kanskje opp med å jobbe mandag til fredag, og det er jeg heller ikke klar for. Jeg liker den fleksibiliteten jeg har, og den friheten til å nyte dagene når andre jobber. Den muligheten til å la hjertene sove til de våkner, og kanskje ha de hjemme om de ønsker, i alle fall de to minste som fortsatt kan det. Jeg kan sitte alene i stua og drikke kaffe om jeg vil, uten å gjøre noe som helst. Være helt alene, og nyte det.


Jobbing i helgene går stort sett greit.

Det er kanskje ikke det gøyeste jeg vet, men det går greit. Helgejobbing kommer jeg jo ikke utenom i mitt yrke, og sånn er det bare. Men til gjengjeld så har jeg mange andre fordeler, jeg har ofte langfri. Jeg kan bytte litt vakter, og vips så har jeg nesten ferie. Og når Daniel holder fortet her hjemme mens jeg sover, så går det i grunn ganske greit. Selv om han til tider kan virke ørlitegrann frynsete når jeg våkner. Og noen ganger kan det se ut som om tredje verdenskrig har startet, akkurat her i mitt hus.

Tar salto og mediterer.

Det er ikke så alltid lett å sove etter nattevakter, men jeg prøver alltid så godt jeg kan. Og etter litt salto og meditering så faller jeg ofte til ro. Men det er ikke alltid søvnen er av beste kvalitet. Men det skjer jo at jeg sover som en stein, og våkner forfjamset fordi jeg rett og slett har sovet så utrolig godt. Og det er nok den søvnen som får meg til å holde det gående slik som jeg gjør. Og for å være ærlig, så jeg klarer ikke helt å se for meg noe annet akkurat nå. Men kanskje om noen år, eller kanskje aldri. Fordi jeg trives så utrolig godt, og det har jo så mye å si.

Ha en fin kveld;)

Noen ganger går ting til helvete

Noen ganger går ting til helvete.

Man har alltid et ønske om å lykkes. Det er vel felles for de oss alle. Ønske om å lykkes, ligger vel kanskje i menneskers natur. Men noen ganger, går det ikke helt slik vi hadde planlagt. Kanskje går det litt galt, noen ganger går det rett og slett til helvete.

Vi har sikkert godt av det.

Folk som har alt på stell og et liv som går på skinner, det har jeg liten tro på. For godt til å være sant tenker jeg da. Selv om det kan være helt forferdelig når ting går til helvete, så tror jeg allikevel det kan bringe noe godt med seg. Jeg tror vi kan lære av alt her i livet. Og hvis man reiser seg når man ligger nede, kan man jo ikke bli annet enn sterkere. Hvis man står i stormen selv med tårer i øynene, kraftløs og svak, så står mann jo uansett i stormen. Og noen ganger, må man bare akseptere at det ikke gikk den veien vi hadde håpet på.

Litt utfordringer har vi alle godt av. Nederlag bør vi alle få kjenne på. Selv om det føles kjipt, så har vi godt av det. Selv tror jeg vi vokser på nederlag, selv om det ikke føles slik akkurat i det nederlaget er et faktum. Men etter vi har fått det hele litt på avstand.

Lettere hvis man klarer å akseptere det.

Når vi innser at ting ikke går slik vi hadde ønsket, så kan vi dvele ved det og plage oss selv. Eller så kan vi gi litt bæng, og riste det av oss. Er det noe jeg har lært opp igjennom, så er det i alle fall og ikke dvele over nederlag. Det bringer aldri noe godt med seg. Når nederlaget er et faktum, så nytter det ikke å tenke så mye frem og tilbake. Aksepter at det går til helvete, og gå videre med lærdom og muligens et litt klokere hode. Fell gjerne noen tårer, men aldri plag deg selv.

Noen ganger så tror jeg man også kan se tilbake på ting, og kanskje tenke at det ikke var så galt at det ikke var godt for noe. Og man kan kan lykkes til de grader, selv med uendelige mange nederlag bak seg.

God natt og sov godt 😉



En halv er bedre en ingen

En halv er bedre enn ingen.

Jeg har lenge drømt om å klare å ta hangups. Jeg vet jeg klarte det for hundre år siden, da jeg var litt yngre enn det jeg er nå. Men uansett hvor mye jeg jobber for det så ser jeg særdeles liten fremgang. Jeg føler jeg henger og dingler i de lange armene mine, som bare blir lengre og lengre. Lurer litt på om de fortsatt vokser, og kanskje det er derfor jeg ikke klarer det slik jeg drømmer om.

Jeg skal klare det en gang.

Kanskje jeg gir opp, men det er kun for et lite øyeblikk. Jeg gir aldri opp for godt. Selv med et snev av tvil, så er jeg sikker på at jeg skal klare det. Fordi det kan jo ikke være umulig, ingenting er vel umulig for en målbevisst stabeis. En dag så skal jeg dra meg opp lett som bare det. Og akkurat nå i øyeblikket er jeg hundre prosent sikker på det. Men når jeg dingler i armene neste gang jeg prøver, da daler prosenten ørlite grann for å ikke overdrive. Men det er bare der og da, heldigvis.

Litt bedre er vel bra?

Noen ganger må jeg tenke at litt bedre faktisk er bra. Litt fremgang, er bedre enn ingen? Selv om det kan være litt vanskelig å tenke slik i blant. Jeg jobber jo med saken, selv om det ikke ser helt slik ut.

Da jeg begynte å trene på det, så klarte jeg ikke engang å dingle i armene. Nå klarer jeg å dingle litt, og til og med løfte meg halvveis opp. Men tiden jeg har brukt på å klare det, det vil jeg jo helst slippe å tenke på. Og en halv hangup, er vel bedre enn ingen?

Og hvem vet, kanskje jeg hadde fått litt fortgang i sakene hvis jeg hadde ofret helårskroppen og blitt litt lettere i fua. Men det kommer jo aldri til å skje, så da får det heller ta den tiden det tar.

Jeg får så mye skryt

Daniel skjønner ikke helt at det kan være så vanskelig, men det er lett for han å si som drar seg opp som en ungfole uten problemer. Ser jo ut som om det er det eneste han driver med. Men det er det jo absolutt ikke, så litt urettferdig er det jo også. Han trener armene når han drikker, og for han er det mer enn nok.

Men jeg har tre hjerter som skryter så til de grader av meg. Uansett hva jeg gjør, så får jeg så mye skryt at jeg føler jeg har all grunn til å være kry selv om jeg ikke klarer det jeg prøver på.

Så jeg får jobbe på, spise litt sjokolade, kose meg og satse på at det gjør underverker.

Ha en fin dag 😉