Jeg skal ikke løpe en meter engang.
Det er deilig å være i bevegelse, men det er jammen meg godt med en pause også. Men i går, vil jeg si at pausene var svært få. Jeg rakk så vidt det var å spise. Hele dagen gikk slag i slag fra morgenen til kveld. Og dagen var i grunn over før jeg visste ordet av det.
Det hender ofte jeg tar meg en liten tur på dagen, selv om det er fotball på kvelden. Men turen i går, den ble langt i fra liten. Og ikke vet jeg helt hva vi tenkte. Tror Ingeborg tenkte det samme som meg. Eller rettere sagt, så tror jeg ikke vi tenkte så mye i det hele tatt. Men vi tok fatt på turen med positiv innstilling og en sekk full av drikke.
Vi gikk og tiden gikk.
Jeg kom meg ut av døra her omtrent kl ett. Været var strålende, og det var i grunn humøret mitt også. Ingeborg strålte om kapp med sola og den fine sveisen sin. Beina våre gikk som trommestikker, ble en lett blanding av jogging og gåing. Ailo koste seg han også der han løp energisk rundt forbi i skogen med tunga halvveis på utsiden av munnen.
Kilometer på kilometer la vi bak oss. Var nydelig inni skogen, der vi var omringet av fantastisk fin natur. Til tider pratet vi ustoppelig, men innimellom gledet vi oss over stillheten og var begge stille som mus. Men uansett hva slags tempo vi hadde, så gikk tiden rasende fort. Og vi visste jo at kjekken en og to disket opp med middag til vi kom hjem. Men vi innså jo begge at tiden ble litt knapp etterhvert. Men med sure bein og godt mot, jogget vi mye på slutten. Vi hadde tross alt en fotballtrening vi skulle rekke.
Dusj og mat i en fei.
Da vi kom hjem etter en tur på 28 kilometer, var det bare å få dusjet og spist. Vi hadde ikke akkurat tid til å nyte noen av delene. Det var på med nytt treningstøy for så å stålsette seg for halvannen time med fotballtrening med den råeste gjengen med damer.
Treningen gikk unna den. Men jeg orket ikke et sekund lenger da klokka var ni. Tror for være ærlig at både jeg og Ingeborg var glade da det var over og ut. Vi kjente nok begge for å komme oss hjem for få hvilt litt.
Nesten femti tusen ble til femti.
Sliten som en gammel sur skureklut kom jeg snublene inn døra med kroppen halvveis oppreist. Beina var tunge som bly. Knærne kjentes ikke ut som mine. Jeg verket i kroppen og var kald. Men forståelig nok, etter den lange dagen. Da jeg så på pulsklokka stod det 45000 skritt. Da slo det meg, at det hadde vært kult om det var 50000 skritt. Men slo det fra meg, tiden var inne for masse mat og hvile.
Men etter en dusj, en aldri så liten hvil og litt mat, bestemte jeg meg for å få unna de siste skrittene før midnatt. Og selv om jeg følte meg en smule sprø i nøtta, så gikk det akkurat. 23:55 var målet nådd. 50000 skritt, ikke akkurat dagligdags.
Jeg kantet i senga trøttere enn jeg kan huske jeg har vært på lenge. Kroppen var sliten og jeg følte meg urgammel.
Blir lenge til neste gang.
Kanskje kommer jeg til å gjøre det igjen en dag. Men det blir lenge til, veldig lenge til. For i dag verker jeg i kroppen og kjenner at jeg trenger en liten pause. Så i dag skal jeg ikke gjøre så veldig mye annet enn akkurat det jeg må. Jeg skal ikke gå tur, jeg skal heller ikke løpe så mye som en meter engang. Mulig jeg skal klare å ta planken i ti minutter. Men mest av alt kunne jeg tenke meg å gå planken og hoppe i havet.
Ha en fin dag 😉