Når man lyger så mye at man tror på det selv

Når man lyger så mye at man tror på det selv.

Å lyge er vel noe vi alle gjør innimellom, på en eller annen måte. Noen ganger er det helt greit med en hvit løgn, fordi den hele og fulle sannhet ikke alltid er det beste. Det finnes mange gode grunner til at man forteller hvite løgner. Men en hvit løgn er harmløs, og stort sett får det ingen konsekvenser om man forteller en hvit løgn i blant. For eksempel om Daniel sier han må på toalettet rett etter middag fordi han helst vil slippe å rydde, eller at jeg sier til ungene at butikken er tom for Nugatti. Det er hvite løgner, løgner som ingen tar skade av og som generelt er helt innafor.

Fortsett å lese «Når man lyger så mye at man tror på det selv»

Når Daniel går «all in», da blir det saker.

Når Daniel går «all in», da blir det saker.

Noen ganger blir jeg litt overgitt, og det er ikke uten grunn. Når jeg kommer til et bad som ser ut som en slagmark, da drar jeg ikke akkurat på smilebåndet. Spesielt ikke når prinsen har sagt at jeg bare må slappe av, fordi han tar det. Han tar det ja, men når da lissom, før påske engang, eller kanskje før jul? Ikke lett å si, fordi det tar gjerne litt lang tid når han sier han skal «ta» det. Og det er ikke alltid man kan vente til hønsa får tenner, da kan resultatet bli lite koselig for å si det mildt. Fortsett å lese «Når Daniel går «all in», da blir det saker.»

Et par mørke bryn møter meg i gangen

Et par mørke bryn møter meg i gangen.

I dag fikk jeg ikke sove noe særlig godt etter nattevakt, så da var det egentlig like greit å stå opp. Men det som møter meg i gangen er et par mørke bryn, velstelte og fine. Men så ser jeg den blonde smukke mannen min, det er han, men bryna er ikke lenger kvite. Han har farget og nappet bryna, farget vipper og fikset håret. Alt så egentlig ganske bra ut, men de bryna, må innrømme at de første par timene så jeg bare de mørke bryna. Og når jeg snakket med han så så jeg ikke på noe annet, så mulig de var litt mørke ja, eller så var det bare uvant. Alt kler den smukke heter det jo, men jeg kan ikke si meg helt enig der.

Fortsett å lese «Et par mørke bryn møter meg i gangen»

Daniel simpelthen bare elsker å vaske klær

Daniel simpelthen bare elsker å vaske klær.

Daniel sier alltid til meg at han ikke gjør noe av å vaske klær, akkurat som om han egentlig vet hva det innebærer. Jeg hadde heller ikke klaget over klesvasken om jeg tok den hvert skuddår. Jeg hadde heller ikke klaget om jeg trodde det kun var å putte klærne i maskina og håpe på at de endte opp ferdig brettet der de hørte hjemme. Jeg har en følelse av at det er slik Daniel tror det fungerer, men da må jeg nok skuffe han.

Fortsett å lese «Daniel simpelthen bare elsker å vaske klær»

Skoa som skulle få deg til å jogge

Skoa som skulle få deg til å jogge.

Det var disse skoa da, de som skulle få deg i gang. De som skulle friste seg ut på den ene joggeturen etter den andre, de som skulle være med deg mil etter mil. De gode joggeskoa jeg kjøpte til deg fordi det var det du manglet for å komme i gang. De står jo der i gangen de, og bare venter, venter på at du skal komme deg ut å jogge som en gud, slik du gjorde før.

Vær så snill, ta de med på joggetur snart, de kan ikke bare stå der å vente i all evighet.

Fortsett å lese «Skoa som skulle få deg til å jogge»

Noen ganger er Daniel en kuk

Noen Ganger er Daniel en kuk!

Noen ganger er Daniel en stor kuk, men heldigvis er det ikke så ofte jeg tenker det. Mulig han tenker det om meg også, men tror han er litt flinkere til å legge skjul på det enn det jeg er. Eller så syns han vel jeg er en alle tiders prinsesse 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Det er i alle fall noe jeg overtaler meg selv til å tro. Jeg tro egentlig at jeg aldri er særlig irriterende, på ingen måte.

Fortsett å lese «Noen ganger er Daniel en kuk»

En hårete fornøyelse

En hårete fornøyelse.

Da jeg traff Daniel hadde han lite hår, skikkelig militærsveis. Husker ikke om jeg syntes det var fint eller ei, kanskje fordi sjarmen hans tok fokuset bort fra den snauklipte skallen. Eller så var det rett og slett fordi jeg ikke brydde meg noe særlig om det, kan egentlig ikke huske det. Begynner jo å bli noen år siden jeg snublet over han på bunnpris.

Men nå har ting endret seg drastisk, han er så lang ifra snauklipt som du kan komme, han har rett og slett blitt en hårete fornøyelse hele han. Og selv så mener jeg at det er veldig fint, så lenge man kler det, og har hår til det vel og merke. Hadde kanskje ikke vært like fint om han var tynn i håret, eller om han hadde hatt noen flotte høye viker.

Men nå er han velsignet med en hårmanke på lik linje med en løve, så da er jo ikke viker eller tynn lugg noe problem.

Men nå har ikke Daniel bare mye hår på hodet, men også mye ansiktshår, nærmere forklart skjegg. Mye og langt skjegg, som jeg selv mener kunne vært litt kortere. Men det er jo noe han må bestemme selv, jeg kan ikke legge meg oppi det. Skjegget er jo litt hellig for han, det skal stelles, fønes, greies og oljes. Han pleier skjegget mer enn meg, så blir jo litt sjalu.

Jeg får stadig høre av andre at Daniel må klippe seg, at han har blitt så langhåret. Men skjønner ikke hvorfor han skal det, når både jeg og han selv liker håret som det er. Han trenger ikke på død og liv å ha den kule og hippe sveisen som de fleste mennene i gaten har fått seg, det må da være helt greit.

I tillegg til at jeg syns han er fin så kan jeg øve meg litt på fletting når jeg får lyst. Jeg har lenge lurt litt på hvordan han ville ha sett ut med slettet hår og krøller, så i dag var det på tide å finne det ut.

Han var veldig bekymret for om jeg kom til å svi av han hele kjofsa, og ble til tider veldig utålmodig da håret skulle krølles. Men da han så resultatet etter krølltanga, da ble han på godt humør da.

Hva er greia med selfie

Hva er greia med selfie???

Jeg skjønner at folk gjerne vil ha et pent bilde av seg selv på Facebook, og det er ikke det jeg reagerer på. Men hva med et naturlig bilde, som ikke er redigert opp og ned i mente. Ikke et bilde der du kan se at det er gjort utallige forsøk før resultatet ble bra nok som profilbilde på Facebook.

Mange bytter profilbilde ofte, og resultatet er tilgjort og så langt i fra naturlig som du kan komme. Hva er greia liksom? Jeg kan ikke se noen annen grunn til at det er skrik om oppmerksomhet, fordi jeg har ingen annen forklaring. For om det kun hadde vært for sin egen del kunne man jo bare kikket på bildet i ny og ne, da hadde man vel ikke hatt behov for at andre skulle ha sett det. Eller tar jeg feil?

Jeg har prøvd meg på selfie selv, men jeg klarer ikke å få meg til å prøve og se «digg» ut for så å legge det ut på Facebook. Kjenner at det har jeg ingen behov for, kanskje fordi jeg er tilfreds uten å høre det fra alle andre. Og så lenge Daniel syns jeg er digg, så er det vel det som teller? Jeg har ingen behov for å vite hva alle mener om meg, det betyr svært lite.

Ofte kommer det drøssevis med kommentarer under slike bilder og utallige likes, jeg undrer meg på om det gir selfiekongen og dronningen noe positivt i det hele tatt. Kanskje gir det dem litt selvtillit akkurat i øyeblikket, men så forsvinner den like fort. Og da må det et nytt bilde til, så komplimentene kan hagle, så man kan sole seg i glansen i enda et lite øyeblikk, og sånn fortsetter det. Og hvis man ikke gidder å bruke tid på å ta et nytt «perfekt» bilde, da er det jo bare å bla opp noen gamle fantastiske bilder og håpe på det beste.

 

Pappa i permisjon

Pappa i permisjon.

Endelig er tiden kommet og Daniel skal ta fatt på pappapermisjonen, noe han har gledet seg til lenge nå. Nå skal han kose seg hjemme med minsten, vaske klær, rydde, vaske, lage mat og passe på at det ser noenlunde greit ut. Det førstnevnte er vel det han gleder seg mest til, men det andre hører jo liksom med. Og noen ganger kan man føle seg som klokka, den går og går og aldri kommer til døra, man rydder og rydder men det blir aldri ryddig. Fortsett å lese «Pappa i permisjon»