og alt det innebærer
Lei av å ligge med en skaumann!
Jeg sa en gang at hårete menn var fint, men da mente jeg litt hårete menn. Og da gikk jo Daniel «all in», som vanlig, med et litt vel hårete resultat. Han ble til slutt så hårete at jeg verken kunne se den fine munnen eller det yndige ansiktet hans, så det ble mildt sagt litt i overkant
Vi skal gifte oss, men det må bli når vi får tid.
Det er snart nøyaktig fem år siden jeg fridde til mannen i mitt liv, og merkelig nok svarte han ja. Egentlig så er det ikke så merkelig, jeg har jo vært prinsessa hans fra første stund. Og innimellom har jeg nok vært litt mer som en heks, men nå liker jo Daniel både prinsesser og hekser, så det var jo ikke så rart at han ville gifte seg med meg.
Fortsett å lese «Vi skal gifte oss, men det må bli når vi får tid»
Så var jeg hjemme igjen hos mine hjerter.
I går kom vi hjem fra Spania, etter en alle tiders tur. En tur jeg sent vil glemme, jeg tror heller ikke de to andre kommer til å glemme den så fort. Og heldigvis allerede i august skal vi tilbake, men da med hele bataljonen.
Men etter en tur uten mann og barn så er det jammen godt å komme hjem igjen. Og det er spesielt godt å komme hjem til noen når du merker at de har savnet deg, det er en fantastisk god følelse.
Jeg føler meg i grunn ganske rik.
Jeg føler meg i grunn ganske så rik, kanskje ikke akkurat når det kommer til penger. Men når det gjelder alt annet som betyr noe, da føler jeg meg faktisk rik. Selv om verken jeg eller Daniel har bikket millionen når det kommer til lønn, så har vi det faktisk utrolig fint. Men vi lever heller ikke over evne, og ingen av oss har behov for å fremstå som noe annet enn det vi er. Jeg er flink til å spare, og Daniel sparer på tomme doruller mens han satser på det beste. Men så har jeg vokst opp med foreldre som har lært meg fordelene ved å spare, jeg fikk det vel nesten inn med morsmelka. Og det er noe jeg er veldig glad for i dag.
Men jeg føler meg faktisk rik uten en milion i lønn, og den rikdommen den kan ikke kjøpes for penger.
Una cerveza por favor.
Om ikke mange dager flyr jeg avgårde til Spania, sammen med godt selskap av to nydelige damer. To nydelige damer som sikkert gleder seg like mye som meg til og bare sitte på terrassen å drikke så mye god øl som mulig, uten å stresse med noen som helst ting.
Får ikke sove, men jeg må sove.
Nå må jeg sove, nå må jeg sove, nå må jeg sove! Det lå jeg og tenkte helt frem til kokken var halv tre, natt til i dag. Først lå jeg på den ene siden i noen minutter, så på den andre siden. Så litt på ryggen før jeg ga magen et forsøk, men til ingen nytte. Slik holdt jeg på i lange tider, akkurat der og da føltes det som en evighet. Trøtt som en strømpe var jeg også, men søvnen den lot vente på seg. Og mens jeg ventet snurret jeg meg rundt og rundt, i håp om å finne en god sovestilling. Så var det litt for varmt også, men så ble det litt for kaldt. Tro det eller ei, i tillegg så begynte jeg å klø litt også, fryktelig irriterende. Men som om ikke det var nok, så var også puta mi helt ubrukelig, ubehagelig og vond.
Syv år siden jeg la meg under kniven for første gang.
Over alt hvor jeg går får jeg høre om denne tiden, den som går så altfor fort. Og jeg sier det jo også selv, tiden, den bare flyr avgårde i en rasende fart. Og ja, den flyr fortere når man har fått ett barn eller flere. Og den flyr visstnok enda fortere når man blir gammel og grå med løstenner, løstenner som kanskje ikke passer engang. Så mens tiden flyr så er det viktig i huske å nyte den til det fulle, noe jeg stadig må minne meg selv på. Fordi når løstenner er et faktum, da er det for sent å nyte det som var.
Fortsett å lese «Syv år siden jeg la meg under kniven for første gang»
Tre gjørmete klumper og et tomt ølfat.
En fin lørdag er ved veis ende, en lørdag full av saule og gjørme. Men saule og gjørme kan jo være fint det, men ikke nødvendigvis i hele gangen og på alt av tøy. Noe som var tilfellet tidligere i dag da det største hjertet vårt kom hjem med to venninner, det så ut som om de hadde hatt seg et aldri så lite gytjebad, og det med klærne på. Hadde jeg ikke kjent de på stemmen hadde jeg neppe kjent de igjen i det hele tatt, og det sier litt om omfanget av denne gjørmen. Forklaringen de kom med var at de hadde ramlet, noe vi selvfølgelig trodde fullt og helt på?!! Litt merkelig var det da at de så ut som tre vandrende gjørmeklumper, fordi det var akkurat det de så ut som. Men de hadde jo faktisk ramlet, og vek ikke et sekund fra sin litt snodige forklaring. Så hvordan kunne vi da mistenke og tro noe annet, våre barn snakker jo alltid sant?!
Jesus Kristiansen, gi meg styrke.
Enda en nattevakt er over og hjem bærer det, litt trøtt og kjørt i hodet. Men alt går, så lenge bilen går. Og det gjør den, selv om turen hjem går saktere enn vanlig. Tror oldemor kjører foran meg, og hun er ikke akkurat skapt for fart og spenning. Er litt typisk for meg, å havne bak sinkere i trafikken. Jeg må fokusere og konsentrer meg for å holde stø kurs, nå vil jeg hjem å sove. I dag skal jeg sove lenge, skal i alle fall prøve. Men selv hvor hardt jeg prøver, så er det sjelden jeg klarer å sove så veldig lenge. Men med tre barn++, så føler jeg meg rustet for det meste. Om det gjelder lite søvn eller andre ting.
Tusen ting ligger strødd, herifra til evigheten.
En sko her, litt lego der, her er det ting så langt øyet kan se. Kjoler, bamser, dukker og allverdens med ting. Tror det er en meningen med at det skal ligge strødd rundt i huset, i alle fall så tro jeg det er det jentene mener. Vi rydder på plass, vips, så ligger tinga strødd igjen. Litt her og litt der, over alt ligger det ting.
Fortsett å lese «Tusen ting ligger strødd, herifra til evigheten»
