I morgen er dagen da kjærligheten skal feires.
Jeg burde jo tenke at jeg og Daniel må feire kjærligheten i morgen, vi to som passer sammen som hånd i hanske. Jeg burde jo feire prinsen min som jeg traff på utsiden av bunnpris for syv år siden, eller nærmer det seg kanskje åtte år nå? Husker det ikke så godt, jeg ble blind av kjærlighet, og var blind de første åra. Ikke så rart jeg var blind, han tok meg til paradis på første forsøk. Det var da jeg skjønte det, Daniel var mannen, eller gutten jeg hadde ventet på. Litt ung kanskje, men alderen var ingen hindring for oss.
Jeg tror ikke Daniel har kjøpt verken roser eller sjokolade til meg, selv om jeg virkelig hadde fortjent begge deler. Med tanken på det rivjernet jeg er, rydder og strever, mens Daniel løper etter meg og spør om jeg ikke vil «bånde» litt med makken eller i det minste hjelpe til med en håndjager, noe jeg selvfølgelig stort sett takker pent ja til. Så jeg hadde virkelig fortjent det ja, det er det ingen tvil om. Men det skal jo nevnes at den siste gaven jeg fikk av Daniel ikke kunne spises, heller ikke hadde den tatt seg så godt ut på bordet. Men, er det ikke tanken som teller? Og jeg vet jo stort sett hva Daniel tenker på, og det er i alle fall ikke husarbeid.
Så dagen i morgen blir som alle andre, kanskje finner vi på noe sprell til kvelden. For det hender jo vi må finne på noe spennende vi kan le litt av, kanskje daniel har noen nye slanketips til meg, eller kanskje det er på tide med litt synkronsvømming i badekaret! Vi får se hva morgendagen bringer.
Så håper jeg alle som forventer å få blomster eller sjokolade får det, så ikke dagen blir helt ødelagt. Det hadde jo vært ergerlig om det skulle ha skjedd. Men det er vel egentlig viktigere å huske på hverandre alle andre dager i året? Holder ikke å peise på med oppmerksomhet og gaver den ene dagen, så er det et år til neste gang liksom.
Så god feiring og god natt!
